800_Fylkessjukehus.jpg

Romsdals Amtskommune vedtok i 1858 å bygge amtssykehus i Molde. Det ble innviet i 1862 og var i bruk helt fram til nytt sykehus ble åpnet på Lundavang i 1960. Amtssykehuset lå vest for Alexandra hotell. Hovedhuset er det store kvite bygget i forgrunnen. Bygget ble revet i 1962.

Bildet er et utsnitt av et postkort utgitt av Harstad.

(Fotograf: Harstad)

Fra Amtssykehuset til Fylkessjukehuset i Molde

Det var en gang, Jan Presthus forteller

- Den neste medisinske kollega jeg skulle avlegge visitt, var indremedisinsk overlege. Det viste seg at han hadde kontor på loftet. For å komme frem til ham måtte jeg gå over et "tørkeloft" med skråtak. Ned fra dette taket hang det lange spekepølser og fete spekeskinker i stort antall. Dessuten hang det en hel del forskjellige klær til tørk.

I de nærmeste årene etter opprettelsen av nevrologisk avdeling på Haukeland sykehus i 1952 utlyste flere av landets sykehus stilling som spesiallege eller konsulent i nevrologi. Vi som den gang utdannet oss til spesialister i nevrologi, hadde meget å velge mellom, når vi skulle planlegge fremtidig arbeidssted. Nevrologien i Norge var ikke lenger en disiplin for universitetssykehusene alene, men var å finne på flere sentralsykehus og fylkessykehus i hele landet. Men det var bare i Molde at man så langt bygget ny nevrologisk avdeling. Det syntes spennende å skulle få starte opp en nevrologisk avdeling i et fylke som aldri hadde sett en nevrolog.

Befolkningen talte nærmere 200 000 mennesker. Blant dem var det sannsynlig at det fantes mange uløste nevrologiske problemer. Noe å bryne seg på for en nykommer i faget. I Molde fantes det i 1950- årene bare det gamle amtssykehuset, som var bygget i 1862. Det var senere blitt noe påbygget og modernisert, men intet nytt sykehus var blitt reist. Behovet for et mer tidsmessig sykehus trengte seg stadig sterkere på, og byens fedre var allerede før krigen kom over oss i 1940, begynt å legge planer om et nytt fylkessykehus. Disse planene la krigen en foreløpig demper på, men så snart krigen var slutt, ble planleggingen tatt opp igjen og videreført. Det var på høy tid, for det var vanskelig å være nevrologisk pasient i fylket. Det fantes ingen nevrolog mellom Bergen og Trondheim.

Innbyggerne i den sørlige delen av fylket reiste til den privatpraktiserende spesialisten Audun Schjøtt i Bergen og etter 1952 også til den nye nevrologiske avdeling på Haukeland sykehus. De nevrologiske pasienter som bodde i Romsdal, reiste enten til Bergen eller til Trondheim, og til Trondheim reiste også pasientene fra Nordmøre. I Trondheim arbeidet nevrologen Torberg Schnitler fra 1933 og fra 1957 også Sigurd Østensjø, som var knyttet til byens sykehus som spesiallege. Men det fantes også noen pasienter i fylket som foretrakk å reise til Oslo. Veien til nevrolog var i allfall lang og tungvint. Til Bergen og Trondheim var Hurtigruten greieste forbindelse og til Oslo ferge og deretter tog, hvis man ikke foretrakk privatbil.

Til tross for denne mangel på nevrologisk service inngikk ikke en nevrologisk avdeling i de nye fylkessykehusplanene. Det var den store poliomyelittepidemien rundt 1950 som skapte interesse for nevrologi hos planleggerne. Det førte til at sykehusets femte etasje, toppetasjen, ble avsatt til nevrologisk avdeling.

Høsten 1959 reiste jeg til Molde for å se på arbeidsforholdene. Det nye sykehuset var ennå ikke klart til bruk, så all sykehusvirksomhet foregikk i det gamle amtsykehuset. Den første jeg skulle hilse på der, var administrerende overlege. Min overraskelse var stor, da jeg nærmet meg hans kontor, for på en smal gang utenfor kontoret så jeg en mann iført skyggelue og grå lagerfrakk stå bøyd over en pasient på båre i full gang med å klippe løs en gips. Her i huset måtte tydeligvis portørene ha varierte oppgaver. Men jeg skulle få flere overraskelser. Den neste medisinske kollega jeg skulle avlegge visitt, var indremedisinsk overlege. Det viste seg at han hadde kontor på loftet. For å komme frem til ham måtte jeg gå over et "tørkeloft" med skråtak. Ned fra dette taket hang det lange spekepølser og fete spekeskinker i stort antall. Dessuten hang det en hel del forskjellige klær til tørk. Så loftet ble godt utnyttet og gjorde nok sin nytte, men entreen til overlegens kontor føltes spesiell og noe besværlig. Vennlig mottatt ble jeg imidlertid.

I januar 1960, da jeg kom for å ta fatt på arbeidet, var sykehuset ennå ikke klart for innflytting, så vi fikk en ventetid før avdelingen kunne tas i bruk. Jeg ble derfor tilbudt å drive privatpraksis i en gammel trebygning et lite stykke unna gamle sykehuset. Denne bygningen hadde som eneste oppvarmingsmulighet store vedovner, hvor fyren måtte holdes ved like med hyppig påfylling av vedkubber. Jeg slapp med skrekken. I stedet fikk jeg kontorlokaler i det nye sykehuset og arbeidet der til avdelingen åpnet i august 1960. Vi opplevde begivenheten som spesiell, som om et startskudd var avfyrt for opparbeidelse av meget upløyd mark, som lå og ventet på oss.

Til disposisjon for å løse oppgaven hadde vi en moderne avdeling med 38 senger, et rom med tankrespirator, EEG og EMG- laboratorium, samt fysioterapi og ergoterapi, som ble administrert av nevrologisk avdeling. Heldigvis var overlegen på radiologisk avdeling interessert i nevroradiologi. Vi fikk derfor utført alle nødvendige undersøkelser, som var i bruk på den tid, som carotisangiografi, luftencefalografi og myelografi. Vi fikk også god hjelp av kollegene på øyeavdelingen og øre- nese-halsavdelingen på sykehuset vårt. Med Rikshospitalets nevrokirurgiske avdeling hadde vi god telefonkontakt. Pasienter som trengte nevrokirurgisk behandling ble sendt i ambulansebil til Åndalsnes og derfra med toget til Oslo for å bli operert på Rikshospitalet. Det var en tungvint og ubehagelig transport for alvorlig syke mennesker.

Vi var bare tre leger: overlege, reservelege og assistentlege. Heldigvis var det ikke behov for tidkrevende møter for å orientere om "Rikets tilstand". Tiden gikk med til pasientrettet arbeid. Det ble gått legevisitt både formiddag og ettermiddag. I perioder med sykdomsforfall var det ingen vikar å få, og var assistentlegen borte, så måtte overlegen og reservelegen skrive journaler om kvelden. Det som føltes mest belastende, var nok å ha vakt hvert annet døgn. Mobiltelefon var den gang ikke tatt i bruk, så vakthavende måtte være i nærheten av fasttelefon. Særlig sterkt føltes denne begrensede bevegelsesfrihet annen hver helg.

Om somrene hadde overlege, henholdsvis reservelege, kontinuerlig vakt i den annens ferie. For at vakthavende skulle kunne nyte de få godværsdagene som var, på fjorden, hengte avdelingssøster et stort rødt pledd på balkongen som vendte mot sjøen. Vakthavende måtte derfor hele tiden holde et godt øye med balkongen for å kunne komme hurtig i land, når det røde pleddet var hengt ut. Balkongen kunne for øvrig brukes til annet enn signalstativ. På solskinnsdager var den et velegnet sted å søke ro og avslappingen kort tid, og det var ikke få kakestykker vi nøt der ute i løpet av en sommer, mens vi beundret "Sunnmørsalpene" som skinte hvite på andre siden av fjorden.

Sykdomspanoramaet var bredt. Vi hadde egen stue for barn og til tider egen stue for meningitt-/encefalitt- tilfeller. Allsidigheten i våre oppgaver fikk vi en prøve på allerede få dager etter avdelingens åpning. Da tok vi imot en hardt rammet poliomyelittpasient, som vi måtte legge i tankrespiratoren og holde vakt over døgnet rundt. Vi måtte også påta oss langtidsbehandling og rehabilitering av pasienter med store skader. En pasient med quadruplegi etter nakkeskade lå i lang tid på Strykers frame, som lettvint kunne snus med pasienten fastspent, og han kunne derfor vekselvis ligge på rygg eller mage. I ryggleie var det en åpning i "madrassen" som tillot defækasjon og urinering, og i mageleie var det åpning for ansiktet, slik at pasienten kunne spise og lese i denne stilling.

Vi merket at fylkets innbyggere hadde manglet nevrologisk service. Vi så i den første tid mange pasienter med sykdommer i langt fremskredet stadium. Etter hvert som tiden gikk, ble mange med misforståtte og mangelfullt utredene sykdommer diagnostisert og behandlet. Flere pasienter som hadde vært behandlet for epileptiske anfall, fikk påvist tumor cerebri. Noen pasienter med myasthenia gravis hadde i lang tid vært tatt hånd om for nevrasteni. Pasienter som hadde multippel sklerose og andre med Parkinsons sykdom hadde fått forskjellige symptomatiske diagnoser.

Den polikliniske virksomhet på denne tid hadde langt færre diagnostiske undersøkelser til rådighet enn i dag. De supplerende undersøkelser som ofte var avgjørende for diagnosen, som angiografiene og myelografiene, krevde at pasienten var inneliggende i avdelingen. Sengebehovet ble dermed stort. Arbeidsrytmen var i det hele tatt annerledes enn den er i dag. Tempoet var langsommere, og det ga oss mer tid sammen med pasientene. Den gjennomsnittlige behandlingstid (liggetid) per pasient var i det første fulle driftsåret, 1961, 18,9 døgn. Da fikk pasienter og helsepersonell av alle kategorier tid til å bli kjent med hverandre. Det ble mer tid til omsorg.

Forholdet mellom leger og sykepleiere - eller "søstre", som vi kalte dem, husker jeg som greit. Omgangstonen var nok mer formell enn den er i dag. Vi sa "De" til hverandre, men atmosfæren var preget av vennlighet og gjensidig imøtekommenhet. Det var vanlig at søstrene reiste seg og hilste når overlegen kom inn på vaktrommet. Denne formelle atferd gjenspeilte seg også i arbeidsantrekket. Legene bar alltid slips. Søstrene hadde hvit kappe på hodet, blå kjole med hvitt forkle, og ved spesielle anledninger også hvite mansjetter. Kanskje ikke så praktisk, men det var stil over det. Ja, "det var engang..."

Artikkelforfatteren, Jan Presthus er født i 1918. Han arbeidet ved nevrologisk avdeling på Fylkessjukehuset i Molde fra 1960 til 1967. Han hadde permisjon i 1964-1965 for å arbeide på Rikshospitalet. Presthus begynte som assistentlege på Haukeland sykehus i 1953. Han rykket opp som reservelege i 1954. Jan Presthus ble den toneangivende ved sitt store organisasjonstalent og sin arbeidskraft, og han var en pådriver i å initiere forskning ved avdelingen. Han ble konstituert som overlege (begrepet avdelingsoverlege hører en langt senere tid til).

På oppfordring fra redaktøren for medlemsblad til Norsk nevrologisk forening, Axonet, skrev foreningens æresmedlem Jan Presthus beretning om sine første år i nevrologien. Hans minner fra Rikshospitalet 1951-52 og fra Haukeland 1952-58 stod i de foregående numrene av Axonet. Her avslutter han sin beretning med å beskrive oppstarten av den nevrologiske avdelingen ved Fylkessjukehuset i Molde:1959-1961. Artikkelen stod i Axonet, medlemsblad for Norsk nevrologisk forening, nr 2, 2005, under tittelen: Det var en gang, Jan Presthus forteller.

Artikkelen gjengis med tillatelse fra Jan Presthus.

Del

Arkiv: artikler

Kvalfangst

Berit Drejer, Bjørn Ringstad, Per Arnt Harnes, Ole Mindor Myklebust og Ottar Befring forteller.

Les mer.

Det spøker i Molde og Romsdal

Hvem er det som går igjen i Superbgården hvor Molde bymuseums fortellerkvelder blir arrangert? Hvorfor ble læreren livredd og sendte elevene hjem fra skolen? Hva skjedde da mørebiskopen drev åndeutjaging i Molde?

Les mer.

Husker du sjauerne på kaia?

Nå kan du se bilder av dem i en unik fotoutstilling Molde bymuseum har laget i butikkvinduene i Amtmann Krohgs gate 3. Bildene viser byens fargerike sjauere og transportarbeidere i arbeid. Utstillingen gir et lite blikk tilbake på livet på kaia rundt 1950. Utstillingen På kaia er åpen døgnet rundt, er gratis og blir stående ut januar.

Les mer.

Første nordmann på Nordpolen?

Moldes ukjente polfarer Trygve Berge viser film og forteller fra Nordpolen, Nordvestpassasjen, Svalbard og jorda rundt med Saga Siglar.

Les mer.