flotespanna1.jpg
Rattkjelken var jeg stolt av og når den første snøen kom tok vi den fram. Vi gikk et stykke oppe i Gørvellalleen, tok fart og styrte rett ned mot krysset i Sandvegen. Det var sjeldent biler i gata den gang og de få som kom ga fra seg så mye lyd at vi hørte det godt. Dermed bar det rett i veggen på tyskerbrakka ved Sandvegen så snøfokket stod. Med slikt vågemot kom man i RB, se bildet derfra.

Fløtespanna

Av: Harald Hammerø (f. 09.06.1948)

Jeg bodde mine første år i Mysosten i Sandvegen 14. Min familie hadde bodd i leiligheten i første etasje, fra funkishuset var nytt midt på 1930-tallet.

Mor og jeg gikk rundt hverandre hver dag, mens hun hadde sine daglige oppgaver med hus-arbeide og jeg gjorde mitt beste for å være i veien. Noen dager gikk jeg sammen med mange andre gutter i nabolaget på den Katolske barnehagen. Barnehagen holdt først til i en liten hytte i hagen bak St. Carolius sykehus, senere i den nybygde katolske presteboligens 1. etasje i det runde bygget i Parkvegen 23.

Denne dagen skulle vi som vanlig innover Storgata til meieriet for å hente melk og fløte, kjøpe litt middag og for at mor skulle få litt sosial input i tillegg. Vi hadde med oss to spann, en toliters til nysilt melk og en ¼ liters til fløte. Et hekla nett i rødt og kremhvitt hadde mor med til å putte ost og smør og litt kjøttvarer i. Praktisk var det også å stikke fløtespanna dit etter hvert som jeg ble trøtt av å dingle med den for meg store spanna.

Turen innover Storgata ble lqang for en kar på 5 år, selv om handa hennes mor hjalp godt på framdrifta. Ferden gikk over torget forbi Schistads Bakeri hvor han Otto, bror min, arbeidet. Han var hjelpegutt på lageret og lempa melsekker. Oppe på kontoret satt han onkel Peder.

Første stopp var hos Magna Nyland som alltid var blid og var full av moro så vi var gode venner. Magna viste mor nye hjelpemiddel til kjøkkenet, tenk hvor lettvint det ville bli da. Og hvilket fint servise ville hun ikke få om hun begynte å spare litt hver måned. Det hadde vore fint det Anna, ikkje sant! Jeg syns fortsatt jeg hører henne med en liten trillelatter til slutt. Det ble slett ikke siste gangen det ble latter og spell med ho Magna.

Etter hvert som vi kom i gang igjen innover gata stakk vi innom ho Johanne Brekke så mor kunne få en aldri så liten prøveduft på håndbaken og kanskje bak det ene øret fra drogeriets eksotisk verden. I sin ungdom abonnerte mor på damemagasinet Vore Damer fra metropolen København. Hun hadde nok noen lengselsfulle drømmer om å oppleve litt luxus av og til.

På innsiden av Elvsaasbygget var det spennende å følge med på aktiviteten på bensinstasjonen til Esso som lå der.

Stasjonen hadde tak over pumpene, og på endeveggen til Elvsaasbygget var det malt et Esso bilde i flotte norske farger. Alle som kom utover Strandgata fikk med seg synet av dette flotte bildet.

Vel forbi alle distraksjoner for mor og lille meg loset hun meg gjennom meieridøra, bort fra den travle trafikken med store busser i trafikk til og fra bussholdeplassen. Der inne var den spesielle meierilukta. Lukta av melk og osteproduksjon. Lokalet hadde et sterilt uttrykk som ble forsterket av det slitte terassogulvet.

Synnøve Aasve var en av mine gode venninner fra Mysosten og her inne på meieriutsalget regjerte hun og Grete, senere Simensen, bak disken.

Mor hadde en innsvinget halvlang kåpe i rutet ullstoff med svarte botforer fra skobutikken til Sættem, og med hatten på snei fra Agnes Strandes hattebutikk. Lille meg i nikkers, selbustrømper, beksømsko og flott grønn bomullsjakke med cordfløyelskrage. På toppen ei skjermlue med øreklaffer. Oppmerksomheten ble rettet mot min person og jeg spilte villig med.

Oster i alle fasonger, farger og størrelser var stilt ut i glassdisken og melka kom ut av vippekrana i veggen. Spanna ble hengt opp under kranen og ho Synnøve vippet hendelen til en side og fylte bøtta med en halv liter. I neste øyeblikk dro hun hendelen over til andre siden og den motsatte halvliteren gikk i spannet. Slik vekslet hun fram og tilbake til spannet var fullt.

Det var ikke alltid lett for en liten kar å skjønne at det var den samme melka som kom ut av kranen på meieriet som den vi hentet nede i fjøset på Strandebø inne på hytta. Jeg hadde store betenkeligheter med melka på hytta, for jeg likte absolutt best veggmelka på meieriet.

I den nord-vestre delen av meieribygget holdt slakter Nilsen til. Der hadde vi ofte et ærend for å kjøpe middag eller litt pålegg til kveldsmaten eller frokost. Karbonadedeig fra Margrethe Nilsen har 50 år etterpå materialisert seg gjennom mors karbonader og selv etter hennes død sitter smaken igjen som en standard på hvordan dette skal smake.

Et avlangt lite åpent pappbeger med vokset innside og fylt med italiensk salat var noe som i begrenset omfang kom på bordet hjemme en og annen helg. Noen ganger laget vi vår egen salat med hjemmegjort majones som bror min Otto laget. Selv om den salaten var god, kunne den aldri riktig måle seg med Margrethe's.

Bjarne og Margrethe Nilsen hadde en butikk som i det fysisk ytre var lik meieri-butikken, men det var som å komme inn i en annen verden. Et rikholdig og variert utvalg av kjøttvarer delikat tilberedt og dandert innenfor glassdisken ga en visuell og luktmessig opplevelse for en sensibel guttenese. Litt tilbehør behendig plassert på toppen av disken ga husmoren mulighet for å kjøpe litt ekstra som kunne gi måltidet en ekstra spiss.

Både Teistklubb og Nilsen hadde en stil med noe så unorsk som service, noe vi faste kunder viste å sette pris på.

Mor og jeg begynner på hjemveien, jeg har fått fløtespanna å bære. Det er stas og etter hvert som vi går forbi Elvsaas begynner jeg å sveive spanna med strak arm i full sving rundt og rundt. Dette har jeg gjort før og det har gått bra hver gang. Denne gangen er jeg nok litt for freidig og følger ikke skikkelig med på folk som er på fortauet. Det blir en smell i det aluminiumspanna treffer en mann som kommer mot meg. Han har sett meg komme med full sving på spanna, men jeg har vært for opptatt av andre ting enn mann med frakk og hatt så dermed spruter fløten over mannen i det jeg treffer han i skuldra. Hatt og frakk har en spraglete farge over seg som klart ikke skulle vært der. Der og da finner jeg ut at jeg har en egen evne til å få fart på apostlenes hester for å komme meg bort fra fareområdet. Jeg er langt utover gata og hører spanna trille med en skramlete lyd et sted bak meg. Jeg snur meg og ser mor stå med en oppgitt holdning og snakker med mannen. De er rolige og virker ikke som om de er sinte. I fellesskap plukker de opp hatten, som tydelig har tatt seg en tur og spannet som ble liggende ute i gata.

Mor er oppgitt, hun sier ikke stort, men jeg skjønner hun ikke er i topphumør. Vi kommer hjem og jeg får innstendig beskjed om aldri å svinge spannet rundt slik flere ganger, jeg får vite at det koster å rense frakken og hatten om vi får renset den. Kanskje vi må kjøpe ny, det var en Stetson hatt, dyr er den også, nei uff sier mor.

Otto og far kommer hjem og jeg skjønner det blir en gjennomgang av ulykken en gang til. Mor forteller, det er kommentarer som Harald da..., men så syns jo mor i etterkant at hendelsen var utrolig komisk og vi ender med å sitte rundt middagsbordet og hyle og le av det hele. Da ble det ikke så ille i alle fall, jeg husker det som det var i går, over 50 år etterpå.

På jakkeskuldra mi kom det en feit fløteskvett i det samme det smalt. Det ble en påminnelse om skjebnedagen, for den gikk ikke ordentlig bort og jeg brukte den for alt den var verdt.

Denne historien, fra omtrent 1953, er hentet fra min barndoms rike utvalg av små og store episoder. Noe av historiene er jeg blitt fortalt så mange ganger at jeg tror jeg selv husker hva som skjedde. Enkelte andre, er sikkert en blanding av egne opplevelser og mer uverifiserte hendelser. Slik blir det gjerne mer enn 50 år senere.

Del

Arkiv: artikler

Kvalfangst

Berit Drejer, Bjørn Ringstad, Per Arnt Harnes, Ole Mindor Myklebust og Ottar Befring forteller.

Les mer.

Det spøker i Molde og Romsdal

Hvem er det som går igjen i Superbgården hvor Molde bymuseums fortellerkvelder blir arrangert? Hvorfor ble læreren livredd og sendte elevene hjem fra skolen? Hva skjedde da mørebiskopen drev åndeutjaging i Molde?

Les mer.

Husker du sjauerne på kaia?

Nå kan du se bilder av dem i en unik fotoutstilling Molde bymuseum har laget i butikkvinduene i Amtmann Krohgs gate 3. Bildene viser byens fargerike sjauere og transportarbeidere i arbeid. Utstillingen gir et lite blikk tilbake på livet på kaia rundt 1950. Utstillingen På kaia er åpen døgnet rundt, er gratis og blir stående ut januar.

Les mer.

Første nordmann på Nordpolen?

Moldes ukjente polfarer Trygve Berge viser film og forteller fra Nordpolen, Nordvestpassasjen, Svalbard og jorda rundt med Saga Siglar.

Les mer.