Guttedager i Julsundveien

Av: Øivind Strand

Julsundveien var barndommens gate for Øivind Strand. Han kom til verden på Carolus 11. april 1949, som sønn av Aase og Trond Strand som bodde i Julsundveien 37. I 1972 forlot han barndomsbyen og begynte som profesjonell horninst i Forsvarets distriktsmusikkorps Nord Norge i Harstad hvor han var frem til 1976. Han fortsatte i Forsvarets distriktsmusikkorps Østlandet i Halden (1976-2003) og i Det Norske Blåseensemble (2003-2006). Øivind er bosatt i Aremark i Østfold. I denne artikkelen forteller Øivind Strand om oppveksten i Molde i 1950- og 60-årene.

Jeg er den yngste av tre søsken. Min bror Rolf ble født i 1942 og min søster Anne Britt i 1947. Huset i Julsundveien 37 ble bygget omkring 1907 av mine besteforeldre Anton Strand og Olava Julbø Strand. Min far overtok huset omkring 1946. Bestemor bodde i underetasjen sammen med sine tre døtre Margrethe, Lilly og Mary frem til hun døde i 1957. Mine tanter flyttet etter hvert ut slik at vi overtok hele huset alene.

Julsundveien var et utrolig fint sted å vokse opp. For å kunne skrive om den aller første tiden må jeg søke hjelp i mitt fotoalbum. Der er det bilder av meg og mine søsken i hagen. Den var relativt stor og godt inngjerdet. Bakken ned fra huset gikk bratt ned til Julsundveien. Min første verden var denne hagen. Her hadde vi god plass og trær med moreller, plommer, epler, stikkelsbær og rips og dessuten en bringebærhekk. Jeg kan huske at jeg gikk på ski i hagen. Om somrene koset vi oss mye i hagen. Av utflukter i de første barneårene husker jeg best turer til gården på Julbø som min kjære onkel Rolf hadde overtatt. Dit tok vi buss hele familien.

Etter hvert utvidet jeg min horisont. Rolf, som var syv år eldre enn meg, hadde mange kamerater og de kalte meg bare for Likkjestrand.

Jeg lærte meg å være forsiktig når jeg gikk ned bakken og ut på Julsundveien. Vi kom rett ut i veien gjennom en åpning i en høy mur. Mine første erindringer av Julsundveien er en vei med humper i, nesten som dagens fartsdumper, men jeg vet ikke hvorfor det var slik. Trafikken var ikke stor, og vi hoppet paradis i gata ute ved Romsdals Fiskevegn. På hovedveien tegnet vi opp paradis med kritt på asfalten. Her hoppet vi i fred og ro helt til noen ropte det kjæm æn buss.

Like vest for Romsdals Fiskevegn var det en mur langs veien ut mot sjøen og på denne var det en oppmurt forhøyelse, lik en portstolpe. Det var den gamle bygrensa. På nedsiden av muren var det spennende å gå. Jeg har ellers mange gode minner fra at vi satte oss ned på muren da eventyrmannen kom. Jeg har aldri fått klarhet i hvem han var, men tror han kom fra Lillevika for å handle hos Kornelius Gule. Han hadde sykkel, og da han kom hjemover igjen satte den gamle mannen seg ned og fortalte eventyr til den forventningsfulle barneflokken.

Bussene som trafikkerte forbi var Mordalruta, Julsundbussen (Blåruta) Aukrabussen og Otrøy Auto. I alle fall de to sistnevnte hadde godsrute som tok med melkespann til meieriet fra melkerampene langs veien. Jeg husker godt gamle busser fra Julsundruta med snute på. Døra ble åpnet manuelt ved at sjåføren hadde en spak som han skjøv på. Jeg reiste en god del med disse bussene da jeg besøkte min onkel på Julbø.

I Julsundveien lå Molde støperi, Heimdal motorfabrikk, Willy Simonsens skraphandel, Oshaug metallstøperi, Romsdals fiskevegnfabrikk, Wiigmaskin og senere Skiri & Berg og Vikhagens sveiseverksted. Dette var et eldorado for en nysgjerrig guttepjokk. Jeg ble kjent med mange voksne menn som jobbet på de forskjellige stedene for jeg reket jo stadig rundt. Jeg sitter med et inntrykk av at de var veldig hyggelige og hadde tid til å snakke litt med en liten pjokk.

Far jobbet noen år på Molde støperi. Der var det spennende å stå i den store åpningen å se på at de helte glødende jern over formene. Men jeg tror ikke far likte å ha meg der. Jeg husker at han kom bort til meg og sa gå hjem med deg gutt.

Vi lekte mye i fjæra. Her var det spennende. Når det var fjære sjø lå det igjen dammer i fjæra som krydde av tanglopper, småkrabber, småfisk og ål. Disse var det spennende å fange. Fjæra var liksom mellom muren på Heimdal og Berga ute ved Wiigmaskin. På Berga var det dammer og de som lå lengst ute mot sjøen hadde vel en viss utskifting av vann slik at det var klart og friskt. Hit fraktet vi fangsten som vi hadde funnet i fjæra. De stakkars skapningene fraktet vi med oss i en boks med vann. De fikk seg et ufrivillig nytt oppholdssted, men de kom seg nok ut igjen ved stor flo. Berga var for øvrig det store samlingstedet for den lokale befolkning på St. Hansaften. Her ble det samlet sammen kasser, treull og mye annet brennbart til bål. En spesialitet vi hadde i fjæra var at vi stekte styggemann-skjell. Disse pyramidelignende skjellene ble stekt på et spannlokk over et bål i fjæra. Dyret inne i skjellet smakte fortreffelig. Jeg hadde kamerater som bodde i bygget til Romsdals fiskevegn. Når en av dem skulle på do løp vi andre ned i fjæra for å se at kloakken kom ut da de trakk i snora. Kloakken kom ut av et jernrør oppe på veggen og gikk rett i fjæra.

Ellers hadde vi jo mye moro ved sjøen. Vi badet mye på nedsiden av lageret på Fiskevegn. Der var det til tider veldig mange unger. Det slår meg at det var mye ukontrollert ferdsel i guttedagene. Jeg var ute på sjøen i en selvlaget, flatbunnet kajakk. Jeg hadde en stor traktorslange som min bror hadde hjulpet meg med å lage bunn i. Den hadde mast og seil. Den seilte jeg midtfjors med - eller padlet. Jeg satt og vinket til turistbåter og hurtigruta. Flytevest var et ukjent begrep!

I de første ekspedisjonene ut av hagen var modellsnekkeriet et spennende sted. Det var satt opp på påler slik at det var åpent under gulvet. Her hadde vi alvorlige begravelsesseremonier om vi fant en død katt eller fugl.

Bruddet bak Oshaug metallstøperi var et yndet sted for oss guttene. Her lekte vi mye cowboy og indianer. Der klatret vi opp i det sprengte bruddet og den smale passasjen nedenfor husene som ble oppført i Tinthammeran var ikke ufarlig med stupbratte fall ned mot Oshaug metallstøperi. Bak Oshaug bygde vi tidlig i min barndom en plankehytteby som vi kalte Rønneby. Det var mest min brors aldersgruppe som bygde der men jeg husker i alle fall at Rolf brukte meg til å rappe spiker i kjelleren til far. Jeg kan huske at det gikk jernbaneskinner inn til bruddet. Her lagret for øvrig havnevesenet pongtongene som ble brukt til småbåtene ved Reknesmoloen.

Jeg slo hull i hodet to ganger. Den ene gangen ved Støperiet hvor jeg slo hodet i en stor jernkonstruksjon som vi hadde satt en planke opp mot. Den skulle vi liksom løpe opp. Jeg snublet og stanget hodet i en utstikker på konstruksjonen. Jeg husker som om det var i går at jeg tok meg til hodet og fikk hånda full av blod.

Den andre gangen lekte vi i fjæra. Vi hadde funnet en gammel sko som vi sjøsatte. Det var om å gjøre å kaste stein for å få den til å synke. Jeg var snartenkt og løp ut på en steinmolo slik at jeg kom nærmere den drivende skoen. Jeg satte inn nådestøtet slik at den sank. En av guttene tok nederlaget veldig tungt og mente at jeg hadde jukset. Han brukte sin siste stein, som nå egentlig var overflødig, på meg. Han fikk inn en fulltreffer midt i planeten hvoretter han utbrøt: ta hadde du gått av. Da han traff meg på skolen dagen etter og hørte at jeg hadde sydd sa han: I mænte det ikkje.

I begge disse tilfellene satt jeg og slang i halvsvime på bagasjebrettet mens far syklet sin håpefulle til sykehuset!

Jeg husker også at jeg kantret med kajakken fullt påkledd. Jeg tuslet slukøret og dryppende våt hjem og tok en lur vri med å snike meg inn i kjelleren. Det var ikke noe sjakktrekk, for der var det faderlige opphav på plass i snekkerbua si. Han lurte selvfølgelig på hva dette skulle bety. I kålva men i kunne iallfall svømme me klær, fikk jeg stotret frem. Far reagerte med å bli sint. Det er lettere å forstå denne reaksjonen etter selv å ha lagt seg til unger.

Storebror hjalp meg å bygge olabil og det var stor stas. Senere bygget jeg en ny ved bruk av de samme hjulene.

Far drev en god del med ombygging og oppussing av huset. Han innredet rom til Rolf, det som senere også ble mitt rom. Han hadde tatt vekk gulvet mellom etasjene og drev og lagde nytt gulv. Jeg var en rask liten fyr, og åpnet døra fra kjøkkenet og tråkket ut i løse lufta. Tilfeldighetene ville ha det til at min tante Mary i første etasje åpnet tilsvarende dør samtidig. Foten min landet oppe på dørbladet på den døren og far grep fatt i meg før jeg datt. Siden den gang har mor fått for seg at jeg har hatt en engel til å passe på meg.

I tillegg til alle småbedriftene i Julsundveien og på Utstillingsplassen som det var spennende å oppsøke var det jo også mye byggevirksomhet så kort tid etter krigen. Vestbu- blokkene på Røysan sto ferdig i 1956 og Molde Sykehus på Lundavang i 1960. Spesielt disse to byggeplassene var attraktive for en liten kropp som var på jakt etter noe spiker som slang rundt omkring, eller noe materialkutt fra en raskedunge.

Vinteraktivitet

Vi akte mye på Moldes vestkant. Det vanligste var vel å starte oppe ved Parkveien ved kolonialen som het Vestbu. Ferden gikk i susende fart ned Pebakken gjennom en skarp sving ved Fjærlimarka. Der var det ikke lett å holde seg på veien, men en lærte seg å velge et fornuftig spor på venstre side og ligge over med det ene benet utstrakt til styrehjelp i tillegg til rattet. Til slutt havnet vi i snøfonna på Heimdal motorfabrikk. Altså - etter å ha krysset Julsundveien i full fart! Som voksen bilfører i dag er det nifst å tenke på en kjelke som kommer susende ut med så dårlig oversikt. Dette var før hjelmen ble obligatorisk på alle barnehoder!

Enkelte ganger dro vi kjelken helt opp til toppen av bakken ovenfor Olav Tømmerbakk. Jeg tror at vi kalte bakken for Dalabakken - eller etter hvert bare Dala`n. (Den tjukke l`en finnes dessverre ikke på mitt tastatur.) Herfra fikk vi god fart ned til den skarpe svingen ved Vestbu og deretter samme løype som kortversjonen. Svingen ved Fjærlimarka ble jo nå enda verre. Det skal i sannhet sies at det ikke var mye biltrafikk, men det hendte jo at det kom en bil. Jeg mener ellers at Pebakken ble skiltet som akebakke, men de som bodde der måtte vel få kjøre der? Jeg kan også huske at strøbilen kom og la drømmen om stor fart i grus, men dette var vel gjerne ovenfor akebakken da vi jo startet helt oppe i Dalabakken. Vi kjørte flere vendinger hver dag, og tenk for en herlig udefinerbar trim det var å gå de lange bakkene mellom hver kjøring.

Jeg hadde montert lykt på rattkjelken som jeg fikk av mor og far til jul. Kjelken var kjøpt på en av byens sportsforretninger men jeg vet ikke noe om fabrikat. Den hadde styring ved hjelp av et tannhjul som gikk i ei skinne. Jeg mener at storebror Rolf hadde et system med wire på sin noe eldre modell.

Jeg hadde det ganske strengt med innetider på kveldene da jeg var liten. I den mørke årstiden måtte min søster og jeg gå inn når gatelysene ble slått på. Dette ble overhørt av voksne i gata som hørte at vi minnet hverandre på at nå må vi skynde oss hjem for nå kom gatelysene på. Men når jeg var stor nok til å dra i akebakken hadde jeg selvsagt mer frihet. En tid var det restriksjoner om at unger skulle være inne etter klokken åtte om vinteren. Da ringte kirkeklokkene for å varsle at vi skulle inn.

Skøyter var flittig i bruk. Jeg husker de tragiske skruskøytene. De glapp som regel fra beksømstøvlene og minnene om en mistet nøkkel som måtte letes opp har også brent seg fast. Selvfølgelig lå den i bakken opp til huset hjemme. Tapet ble naturlig nok ikke registrert før skøytene skulle på på Reknesbanen. (Fra denne dag ble det nøkkel i snor rundt halsen.) Senere avanserte jeg til lengdeløpere med remmer. Jeg erindrer stivfrosne remmer og blåfrosne fingre. Senere ble det lengdeløpere av Roald Aas modell. Han var en av heltene som hang på veggen i dukkestua hjemme. Jeg konkurrerte aldri på skøyter men jeg var Kupper`n når jeg trente. Vi gikk på skøyter på Matdammen, Reknesbanen og Molde Stadion. Senere minnes jeg skøytedag på Skarvatnet i 8.klasse på skolen.

Vi hadde uthus hjemme og der inne hadde vi en skøytebil. Den var nærmest som en olabil utstyrt med skøyter i stedet for hjul. Jeg kan ikke huske at den var i bruk. Men jeg hadde spissplog på sparkstøttingen min!

I hagen lagde vi en fin hoppbakke der vi brukte småski. Det var ski som vel var laget av aluminium med en hopper på. Denne var bøyelig slik at den både kunne stå oppreist og ligge på tuppa. Selv hadde jeg aldri en slik, men jeg hadde en hjemmelaget treski av noenlunde samme lengde (ca. 15 cm?) Denne var lakkert slik at den fikk god fart. Den fungerte minst like bra! (Det enkleste er ofte det beste.)

Vanlige ski var jo også flittig i bruk. Etter at jeg kom ut av hagen med disse var det jo Holmarka som var vanlig å oppsøke. Det var mest å renne ned bakkene som var spennende. Men jeg husker også at vi hadde langrenn på idealtid på Holmarka i 1.klasse. Jeg fikk et par nye ski til jul. De het Thor-ski. Mine foreldre hadde ikke så god råd da vi var små, men de var nøysomme og vi fikk nyttige og fine julegaver. Akkurat i den perioden syslet jeg vel med planer om å bli hopper. Jeg kjøpte strammere som skulle holde wiren på kandaharbindingene nede. Disse skrudde jeg inn i de nye skiene mine selv. Arbeidet ble nok ikke helt fagmessig utført for det ble noen sprekker i skiene. Da ble det huskestue.

Min tante Margrethe var glad i skiturer på senvinteren og jeg fikk være med på turer til Skaret, Rauheia og Dua. Jeg kan godt huske at det var Norgesmesterskap på ski i Molde i 1962. Da vant Harald Grønningen 50 kilometeren, og innkomsten var på stadion. Da hadde jeg fått meg Landsemski og trente i løypene etterpå.

2,10-Bila

Jeg var en ivrig samler av det vi kalte 2,10-biler. Navnet kom jo av at de kostet den nette sum av kr 2,10.

Merket var jo Matchbox. Jeg kjøpte de fleste hos O. E. Strandes Glassmagasin. Der var det vel en egen inngangsdør fra Storgata og inn i lekebutikken, men det var også passasje inn fra magasinet. Jeg husker godt at fru Kormeseth ekspederte der. Jeg tror hun ble godt kjent med meg. Senere gikk jeg både framhaldsskolen og realskolen sammen med hennes sønn Gunnar. Jeg planla etter hvert innkjøpene for jeg hadde god oversikt over utvalget. Jeg lå i sengen min på alkoven oppe og drømte om ny bil. Spesielt en gang var valget vanskelig. Jeg hadde to hete kandidater, men økonomien tillot kun innkjøp av en. Jeg måtte jo ta et valg i butikken. Neste dag angret jeg og gikk tilbake til fru Kormeseth med bilen pent på plass i esken og byttet den i den andre. Jeg løy om at jeg hadde to av den. Det var jo ikke pent, men det var vel heller ikke så veldig farlig. Andre forteller at jeg hadde et triks overfor mor som synes det ble mye bilkjøp. Etter sigende hadde jeg en teknikk på å skrape litt i bilene på muren nedenfor huset slik at de skulle se brukte ut. Jeg husker godt at vi lekte veldig seriøst med disse bilene etter hvert i gården hjemme. Vi lagde veier i grusen med veikryss og trafikkregler. En gang kom det en gutt fra et av husene i veien og ville være med og leke med bila. Han ble avvist. Min gode barndomsvenn Svein Inge Pingen Halvorsen og jeg var skjønt enige om at det ikke gikk an å komme dragende med en personbil som var større enn lastebilene i Matchbox-serien. Der var det ingen nåde!

(Svein Inge er for øvrig enda en kjær venn. Jeg var forlover da han giftet seg, og han da jeg giftet meg. Vi er alltid på fisketur og besøk hos hverandre når jeg er i Molde.)

Ellers var vel 2,10-bilene mitt første møte med begrepet prisstigning. Jeg kan huske at de steg til 2,25 i alle fall. Men for oss sluttet de aldri å hete 2,10-bila.

Jeg fikk etter hvert elektrisk tog, og da passet disse bilene perfekt inn i miljøet.

Mine første kroner

Den første fortjenesten jeg opplevde var vel ved å selge metall og skrap som jeg hadde funnet i fjæra. Jeg husker godt oppgjør fra pengeskrin både på kontoret på Oshaug metallstøperi og hos Willy Simonsen. Kanskje var det før der igjen litt spredt fortjeneste på å pante flasker etter fylliker som hadde tilhold i fjæra vest for Reknesmoloen. Vi gikk dit gjennom frukthagen til Reknes Sanatorium, og fortjenesten gikk vel uavkortet til innkjøp av 5-øres karameller hos Kornelius Gule.

Jeg søkte om å få avisrute i Romsdals Budstikke. Det var ingen ledige ruter, men i påvente av det gikk jeg rundt og solgte aviser. Jeg gikk rundt på kafeene. Det var mange av dem. Kaffistova, Bølgen, Gjestestova og Strandkafeen var noen av dem. Senere fikk jeg selge aviser på sykehuset. Dette tror jeg var noe jeg fikk spesiell tillatelse til. Dette var ganske attraktivt, for her gikk salget godt. Endelig fikk jeg fast rute. Jeg hentet avisene på vei hjem fra skolen nederst i Myrabakken. Der startet ruten min. Jeg gikk opp Myrabakken, vestover Sandveien, ned Amtmann Kroghsgate og ut Julsundveien. Til slutt på ruten hadde jeg en liten runde opp Pebakken, bort til Harnes-huset og ned på Julsundveien igjen. Det var jo en utmerket rute for meg. Jeg gikk som regel og plystret på temaer fra noen symfonier, og ei jente på toppen av Myrabakken ga meg navnet plystringen.

Jeg tjente i overkant av 20 kroner i uken. Lønninga ble utlevert i en gjennomsiktig pergamynkonvolutt og den hentet vi i skranken hos fru Grydeland. (Ved siden av henne satt min tante Lilly.) Jeg var flink til å spare det meste av det jeg tjente. Jeg kjøpte mitt første horn for egne oppsparte midler. For meg har jo det vist seg å være en fornuftig investering.

Litt løssluppen pengebruk var det vel fra min side også. Jeg fikk vanen med å gå på kino etter å ha fått lønningsposen. Da bevilget jeg meg en eske PP. Den var drøy og holdt lenge i forhold til en sjokolade.

Skolegang

I det foregående har jeg vel mange ganger beveget meg langt inn i skoleårene, så det er kanskje tid for å skrive noe om denne tiden. Jeg begynte på Molde Folkeskole som det den gang het, høsten 1956. Jeg husker innskrivingen på skolen. Vi var på kontoret til skoleinspektør Vartdal. Etter å ha hilst pent fikk vi et eple. Det første året gikk vi på skole i Yrkesbarakke 2. Molde Folkeskole hadde to klasserom her. For øvrig var barakken brukt av blant andre Fotograf Groven og Molde Margarinfabrikk. I første klasse hadde vi fru Kolberg. Hun var mye syk så vi hadde mye vikarer. I andre og tredje klasse flyttet vi over i hovedbygningen og da hadde vi fru Berge. Hun var misjonærfrue og snakket mye om Madagaskar. Skoleveien var jo ikke så lang. Den kunne jo også varieres. Vi gikk for det meste Julsundveien inn til byen, opp Kirkebakken eller helt inn til Elvebakken. Noen ganger gikk vi gjennom Reknes Sanatorium og inn Sandveien. Hjem igjen var det jo spennende å gå utover langs kaiene. Her var det jo mye spennende for en gutt med båttrafikk og mye å se på i den forbindelse. Jeg lærte meg fort navn på hurtigruter, ferger, fiskebåter og lastebåter. Vi kunne få ei varm fiskekake hos en fiskehandler eller skorper på Molde Bakeri. Når julen nærmet seg ble jo hjemturen forsinket av nissene hos Petterson eller Märklin- toget i vinduet hos Schistad. Her kunne jeg nesten slå rot. På Utstillingsplassen var det jo i min barndom enda igjen en god del bygninger etter tyskerne. Vi lekte mye omkring her, og slo blant annet ball på den store utstillingsplassen. Her oppe bodde Albert Hol med sin familie. Han var bybud. Han hadde en gammel varebil som var litt morragretten. Gutteflokken og Albert hadde gjensidig nytte av hverandre. Vi møtte opp på utstillingsplassen om morgenen. Albert hentet frem sveiva, mest for å konstatere at han ikke fikk start. Da var det godt å ha en guttegjeng som kunne skyve. Etter at vidunderet - jeg tror at det var en Renault - startet, ble det romslige bakrommet fylt av gutter. Så bar det til skolen i full fart, og Albert kunne deretter ta fatt på hverdagen.

Sist høst (2006) var en sindig gjeng menn med grånende hår samlet i Molde for å jubilere. 50 år hadde gått siden vi trådte inn i Yrkesbarakke 2. Det ble en festlig dag og kveld. Det var jo ikke til å unngå at det dukket opp mange historier. Reidulf Magne Istad som jeg var mye sammen med bodde i den nye blokka på Røysan. Vi hadde som regel følge på skoleveien. Han fortalte meg en historie som jeg inntil da hadde vanskelig for å tro at jeg husket riktig. Julsundveien var smal, med trær på begge sider nedenfor Sanatoriet. Det var ikke mye trafikk, men en regnfull dag kom det et par biler. Vi gikk pent langs veikanten og ble skyllet ned av en bil. Jeg tok høflig av meg min blå skjermlue, bukket og hilste med utstrakt arm som takk. Da hang skjermlua seg opp på lasteplanet til den store lastebilen som kom bak! Den ble rykket ut av hånda mi. Denne opplevelsen har stått for meg som noe jeg lurte på om jeg hadde drømt. Men så ble den altså bekreftet på Skybaren på Seilet, bare et steinkast fra åstedet. Jeg var lei for å ha mistet den fine lua, men det hører med til historien at jeg fant den igjen på en parkeringsplass for lastebiler der Folkets Hus i dag står. Den var høyst moden for en vask der den lå i våt leire.(Folkets Hus sto ferdig i 1960, så dette må ha vært mens jeg var 9 - 10 år.)

På slutten av 3. klasse kom planene om at vi skulle flytte til Langmyra skole. Det ville medføre lang skolevei for de mange av oss som bodde helt ute ved Symra, Julsundveien, Røysan og Pebakken. Jeg husker vagt noen alvorlige fedre i hatt og frakk som samlet seg for å forfatte et protestbrev. (Fedre den gangen hadde hatt og frakk.) Protesten ble ikke tatt til følge. Man kunne jo ikke blande de jentene og guttene som sognet naturlig til Elvebakken skole. Tiden var enda ikke moden for blandaklasse! Kvamskolen lå bare en kilometer vest for mitt barndomshjem, men den gangen var jo det nabokommunen.

Således ble det Langmyra og fire kilometer hver veg. Jeg husker enda at far, fortsatt i hatt og frakk, prøvegikk skoleveien sammen med meg i slutten av sommerferien.

Det første året gikk jeg hver dag frem og tilbake i all slags vær. Jeg beundret fars gamle sykkel som sto i sykkelbua hjemme. Jeg ble lovet at jeg skulle få ta den i bruk når jeg begynte i 5. klasse. Den ble deretter min flittige følgesvenn hele skoletiden igjennom. Om vinteren satte jeg kjettinger på den. Var det sparkeføre hendte det at jeg tok sparken. Fra Langmyra skole og ned til bunnen av Vestnesbakken gikk det rimelig bra unna både med spark og sykkel. På Langmyra hadde vi Jacob Reiel Sætre som lærer og vi var en umulig gjeng. Jeg husker disse årene på Langmyra mest som en ubehagelig tid med mye kjeftbruk og uro i timene. Vi fra denne klassen har en felles oppfatning om at det meste av tiden gikk med til konfliktløsning og lite tid til læring. Jeg var en liten forsiktig sjel, og hadde det ikke godt i disse fire årene.

Jeg gikk også framhaldsskolen på Langmyra. Jeg husker en stygg episode som heldigvis endte bra. Arne Sandhaug som var en av lærerne våre syklet til skolen. Etter langfrikvarteret skulle han ned til Elvebakken for å undervise. Da kom Jon Roaldset som skulle overta oss gående den motsatte veien. En gutt hadde løsnet kjedet på sykkelen. Da Roaldset starten timen sa han: I skjønna no ikke ka så gikk av han Sandhau i dag. Han kom i susende fart ned Væstnæsbakken å hadde ikkje engang tid te å hilse.

Innvandrere

Jeg kan huske at det til Julsundveien kom en familie fra Ungarn. De var sannsynligvis flyktninger etter invasjonen i Ungarn i 1956. Familien het Kiraly. Familiefaren, som hadde med seg kone og i alle fall to døtre het Bela, og fikk jobb på Molde Støperi. De bodde i det store Hågensenhuset som lå sist på husrekka i Julsundveien før kommunegrensa.

Far satt klistret til radioapparatet høsten 1956 for å få med seg nytt fra invasjonen. Det var ikke så lenge siden 2. verdenskrig og frykten for en ny storkrig var nok tilstede.

Ellers husker jeg godt at jeg kom heseblesende ut i Julsundveien etter en tur i byen. Jeg fikk andpusten stotret frem til den første kameraten jeg traff: I såg en neger, hvorpå turen gikk i full fart inn til byen igjen for å vise sensasjonen frem. For den gangen var dette virkelig en sensasjon. Negeren var selvfølgelig ikke lengre å se når vi kom til byen igjen.

Orginaler

Det var en del originaler i bybildet. Hokstad trillet rundt i byen med en trekjerre som jeg til og med tror det var hjul med treeiker og jernband på. Han hadde alltid vogna full av pappesker, hadde en mørk frakk og en svart hatt. Han så skummel ut.

Johannes Øverås brente seg inn i hukommelsen. Som liten gutt syntes jeg at han var skummel. Han ordnet jo køen ved den gamle kinoen. (Hvem husker ikke køen langs jernrøret og hvor vondt det var for en liten kropp å bli klemt mot det.)

Når jeg ble større husker jeg godt Johannes - han het jo bare det - fra fotballkamp. Viste vi ham en M med fingrene kom det godlåter og nikk, mens en T for Træff ertet ham opp. Dagens oppvoksende generasjon er nok mer opplært til toleranse over medmennesker med sykdommer. For oss var de bare tullinga. Jeg ble rørt over senere å lese om Johannes Øverås og hans cerebral parese i Molde Bys Historie.

Martin på kaia var alltid til stede på Storkaia da båter kom og gikk. Jeg vil anta at han kunne navnet på alle hurtigruter og lastebåter og hadde spurt seg frem til anløpstidene.

Idar Trønningsdal jobbet jo som bud i Romsdals Budstikke. Han gikk rundt i byen og trillet på en vogn. Det var jo en kjent sak at han var en ivrig ganger, noe som er å lese om på Molde Bymuseums sider. Det gikk unna når Idar trillet rundt i embetes medfør også. Da jeg jobbet som avisbud i RB husker jeg godt at han hadde en liten lekekoffert i vogna si. Der hadde han et par små kanelbokser med peanøtter og saltpastiller. Da vi spurte ham hva han tjente var alltid svaret en sum penger og en pakke Teddy. Jeg tror aldri at jeg så denne mannen røke, så det var nok bare en morsomhet.

Hestetransport

Det var mange hester i bruk til transport i guttedagene mine. Hestene fikk vel navn etter eieren, som sikkert hadde et annet navn på den. Slik ble det til at en gikk under navnet Småsundhesten fordi eieren het Hjalmar Småsund. Jeg tror at han hadde et lite småbruk nedenfor sykehuset der sykehusboligene er i dag i Bjørnstjerne Bjørnsonsvei. Han kom ofte ned Bergbakken og fulgte Julsundveien inn til byen. Hesten hans var veldig skvetten. En av mine kamerater klappet i hendene til den. Hesten steilet og Småsund hadde sitt fulle hyre med å få roet den. Han var lynende sint etterpå, men synderen hadde løpt på sine raske ben og kommet seg i sikkerhet bak en låst dør. Småsund bant hesten til gjerdet hos Kristian Larsen og ringte på hos gutten. Til hans hell var det ingen voksne hjemme så saken fikk ingen større konsekvenser. Opplevelsen var såpass nifs at den aldri fristet til gjentagelse.

Fredriksenhesten kom fra Lillevika på sin daglige tur til byen etter grisemat på det gamle sykehuset, Aleksandra Hotell og Kaffistova. Fredriksen stoppet gjerne og lot oss få være med på turen om vi var bare et par stykker. Var det flere som kunne tenke seg en tur på vogna, tenkte vi taktisk og gjorde oss et ærend litt lengre ute i veien. Når vi kom forbi de andre, trygt plassert på hestevogna, var det ikke plass til flere. Dette gikk selvsagt bare en gang.

Hansenhesten kom fra en annen kant av byen. Den var eiet av Aksel Hansen, og bar navnet Brunen. Den var ofte å se i bygatene.

Jeg skrev i avsnittet om originaler både om vogn og kjerre med manuell drift. Det var også et par andre transportmidler som i dag er gått ut på dato, nemlig varetråsykkel og trehjuls motorsykkel. Jeg kan huske at Aleksandra Hotell hadde bud som syklet på en varesykkel med reklameskilt for hotellet i ramma. Jeg mener bestemt at han var uniformert. Mange firma, blant andre Wiigmaskin, hadde bud som kjørte rundt på en trehjuls motorsykkel av merke Tempo Lett. Denne modellen, fra Jonas Øglænd, hadde et hjul foran og to hjul og en grønn kasse bak. For en liten gutt virket det som en drømmejobb å kjøre en slik.

Motorsykler var jeg fasinert av. Jeg pusset ofte sykkelen til en nabo på alder med min bror. Han het Jan Petter Røsok og hadde en blå motorsykkel av merke Monark Maraton. Som lønn for pussingen fikk jeg sitte på en tur til kapellet på Kvam. Jeg glemmer ikke at han med jevne mellomrom snudde seg og opplyste 70, 80, 90! (Dette foregikk uten hjelm.) Spurven hadde en stor Triumph motorsykkel som var gjenstand for nesegrus beundring. Selv drev jeg det aldri lengre med kubikkdilla enn å kjøre rundt på min fars to girs moped av merket NSU Quickly. (Navnet stemte dårlig med virkeligheten.)

Reprise

Jeg fikk jo oppleve den revolusjonen at TV`en kom. Vidunderet kunne i første omgang beundres i utstillingsvinduene i byens radioforretninger. Det tok lang tid før vi selv fikk vårt første apparat, men det var noen som var tidlig ute som vi kunne besøke når det var noe spennende og se. I starten var jo, når sant skal sies, omtrent alt spennende. Med fjernsynet kom etter hvert ordet reprise inn i vårt vokabular. En kveld vi sto og hang på Pettersonhjørnet, kom det en godt voksen dame forbi. Det var vinter og glatt og rett foran gutteflokken fikk hun et feilskjær på hålka og sto på ett ben. Da hun på mesterlig vis gjenvant balansen ropte en gutt spontant ut: reprise.

Musikk

Jeg begynte tidlig å spille. Min storebror Rolf spilte i Guttemusikken og derfor var veien dit kort og naturlig også for meg. Jeg fikk et tenorhorn som jeg vel måtte holde på tvers for at det ikke skulle nå ned i bakken. Broder Rolf lærte meg noter og sørget for at jeg lærte de riktige grepene. Jeg var åtte år da jeg begynte. Rolf Bækkelund var dirigent for Guttemusikken den gangen og han hadde også Molde Orkesterforening. Han så etter hvert et talent i meg og da jeg var elleve år gikk han innom min mor i Gjendems Kolonial og sa at han ville at jeg skulle begynne å spille valthorn. Mor spilte jo fiolin i Molde Orkesterforening og visste at dette var et krevende instrument. Men beslutningen ble tatt og den viste seg jo å få avgjørende betydning for mitt liv.

Jeg fikk et stipend, og gjennom min mors onkel Oscar som var fiolinist i Oslofilharmonien fikk jeg timer med solohornist Odd Ulleberg. Rolf fulgte meg til Oslo. Odd har senere fortalt meg at da han møtte meg på trappen til Norsk Rikskringkasting holdt han på å sende denne lille guttepjokken tilbake uten timer. Jeg hadde mange turer til ham. Det var ikke vanlig å spille horn i så ung alder den gangen, og jeg var til gjengjeld liten for alderen. Hornet med dets lille munnstykke var jo meget krevende og jeg fikk ikke lov av Odd til å marsjere. Dette kunne ødelegge oppbygging og stabilisering av leppemusklene og musklene rundt munnen.

Dette var en beslutning som ikke alle tok like pent. Jeg måtte slutte i Guttemusikken og da fikk jeg på meg at jeg var for god til å være med der. Jeg begynte i Molde Orkesterforening sammen med mor og voksne i alle aldre. Dette var en fin tid. Den klassiske musikken som jeg her fikk stifte bekjentskap med har alltid stått mitt hjerte nærmest. Min far oppdaget gjennom sin rolle som publikum den klassiske musikkens verden, og industriarbeideren fra Julsundveien 37 opparbeidet seg etter hvert en fin platesamling som gav ham mye glede.

Jeg gikk til orkesterprøvene som fant sted i lokalene på toppen av Molde Sparebank. Det første hornet jeg fikk var uten etui så det bar jeg under armen. En kveld jeg skulle gå på prøve var det en stor ansamling av mennesker nede ved Reknesmoloen. Jeg trodde det hadde skjedd en ulykke, men da jeg spurte en mann hva som skjedde svarte han Me venta på na luftputebåtn. Han ska hoppe over molon. Dette var årets aprilspøk fra en av byens aviser.

Rolf har også sporadisk spilt i Molde Orkesterforening sammen med meg, men han dro til Bergen for å gå lærerskolen. Han gikk på musikklinjen og kjøpte seg spolebåndopptaker som han hadde med seg hjem i feriene. Vi lå på samme rom, og jeg lå i underkøya og lyttet til Beethovens Eroicasymfoni og verker av Mozart og Haydn. Jeg ble helt fjetret over denne nye verdenen som åpnet seg. Rolf fortalte meg under en rotur med tante Lillys færing Baldrian at det gikk an å leve av å spille, og fra da av var det en drøm. Rolf var jo en pådriver og inspirator for meg for å ta det store spranget å tørre å satse. En gang jeg gikk hjem fra kino hvor Overtyren til Barberen i Sevilla ble spilt under filmen var jeg helt bestemt. Dette måtte jeg satse på. På skolen var jeg selvsagt helt utenfor som bare hørte på klassisk musikk mens de andre hadde oppdaget Ti i skuddet.

Jeg fikk noen inspirerende turer til NASOLs sommerkurs på Elverum, der jeg traff ungdommer fra hele landet. Mange av disse har jeg truffet igjen som profesjonelle musikere.

Det ble en del avisoppslag om meg som gutt grunnet hornet. Jeg ble lansert som Norges yngste hornist og som nærmest en liten maskot i Orkesterforeningen, ble det noen bilder foran og etter konserter. Jeg var også solist på Spill Selv. I etterkant av en kritikk fra en slik konsert ble jeg tatt til side av læreren.
- Det er greit at du er flink å spille, men jeg vil være på vakt om det går ut over skolearbeidet.

Dette er det jo komisk å tenke på i dag. Strengt tatt hadde jeg vel klart meg bra i livet med hornet og regneferdigheter nok til å ta imot lønna.

Idrett

Jeg ble tidlig interessert i idrett. Den første Olympiaden jeg husker er den i Squaw - Valley i 1960 med Kupper`n, Roald Aas, Alf Gjestvang og Håkon Brusveen. Vi hørte sendingene på radio den gangen. Hjemme hadde vi et rom som vi kalte dukkestua. Det hadde dør fra utsiden og var vel nærmest en bod. Her hadde jeg veggen full av avisbilder av stjernene. De var for det meste klippet fra avisa Sportsmanden.

Selv var jeg en av klassens desiderte sinker på 60-meter, og enda mer hjelpeløs i tekniske øvelser som høyde, lengde, stor og liten ball. Gymnastikktimene var en negativ opplevelse i likhet med idrettsdagene på Reknesbanen.

Rolf spilte fotball i gutteklubben Sprint og senere i Olymp. Jeg var også med på løkkefotball som gutt både på Fjærlimarka, på Symra og i hagen hjemme. Jeg prøvde meg på en fotballtrening i Olymp, og møtte opp på Reknesbanen full av forventning til trening med Jan Indbjør. Etter hvert skulle vi øve på corner. Jeg orienterte meg et godt stykke utover mot midtbanen langs sidelinjen. Da kom det fra en av de mer drevne guttene: Ta va no litt av ei plassering på kårner, hvorpå det kom diplomatisk fra Indbjør: Ja hyssj no. Det ble med den treningen. Ingen har tapt på det. Molde Fotballklubb har i alle fall fått en supporter for livet i meg.

Jeg dro ofte ut til onkel Rolf på Julbø. Når jeg endelig fikk lov til å sykle dro jeg ut dit for å fiske i helgene, en distanse på en mil hver vei. Onkel hadde minkfeller plassert på forskjellige steder i fjæra. Jeg var ofte ute hos onkel, som mer og mer ble en kjær venn. Jeg hjalp til i onnene og jeg fikk jobben med å se etter minkfellene. Da løp jeg, og i likhet med sykkelturene gikk det sport i å ta tiden og stadig presse denne ned. Det var vel slik interessen for å prøve seg startet tror jeg. Onkel Rolf tok meg med på lange fine dagsturer i fjellet, og etter hvert som jeg ble løper var jeg en velkommen hjelp når sauene skulle ned fra fjellet utpå høsten. De skulle jo ikke drives hardt, men en med løpskapasitet var god å ha på laget når noen skar ut av flokken. Jeg kan huske en stolt gutt som kom alene ned med en stor flokk.

Da min beste venn Svein Inge flyttet fra Julsundveien til Bastian Dahls gate var jeg ofte hos ham på besøk. Jeg syklet inn dit og husker en periode da vi var en flokk som løp om kapp rundt Yrkesskolen. Vi tok tiden på en runde, to runder og flere. Jeg satte banerekorder og oppdaget at dette var noe annet enn 60-meter. På denne måten økte interessen og jeg meldte meg inn i Olymp 16 år gammel. Dette har resultert i 25 kretsmesterskap for Møre og Romsdal på distanser fra 400 m. til 25 km. landevegsløp. I tillegg har jeg et Oslomesterskap på 5000 meter junior da jeg var i Gardemusikken i 1969. Det er morsomt å tenke på at en av mine forløpere i Olymp, Kjell Stranden som var en av kretsens beste mellomdistanseløpere, vokste opp i nabohuset. Jeg løp foran ham en gang. Det var da jeg og en kamerat stjal epler hos dem. Vi hadde hørt at det var lov til å ta nedfallsepler som hadde falt inn over gjerdet til oss. Det var ingen nedfallsepler, men vi fant råd. Vi tok en staur og slo på grena som hang over gjerdet. Da kom Kjell løpende. Vi la på sprang ut av gården og ned på Heimdal. Vi snudde oss aldri så det er ikke sikkert dette ble lange spurten for Kjell. Vi løp som om vi hadde hinmannen i hælene, og gjemte oss ved noen store steiner på Heimdal. Det kom ingen, og etter hvert som vi fikk pusten tilbake sa jeg til kameraten: I pissa me ut, hvorpå han svarte I au.

Årene som aktiv idrettsmann gav meg mye. Det gav meg selvtillit ikke minst, og treningsdisiplinen som jeg opparbeidet har vært nyttig også i mine mange daglige øvingsøkter på hornet gjennom hele livet. Og løpetid har jeg fortsatt hele året.

Jeg må også ta med et par episoder som resultat av utallige løpeturer langs veien. Jeg ble godt kjent med bussjåførene da jeg nærmest løp i fast rute til Haukabø, Mordal, Hollingen og i verste fall Jendem fra huset i Julsundveien hver dag i godvær og søle som Edmund Eddy Skotheim skrev i et dikt han laget til meg.

Jeg husker at jeg var på basar i Julsundet en gang. Da traff jeg en sjåfør på Julsundruta som bare hadde sett meg gjennom bussruta.
- Nei e det ikke du so spring? Ellers må jeg jo nevne Bård Fanghol da. Denne blide karen bak rattet som jeg husker helt fra jeg som liten reiste med bussen. Hver julaften kjørte Bård Aukra-bussen med nissedrakt. Han hilste jeg senere på hver dag på mine løpeturer.

For et par år siden var jeg på tur til Geiranger sammen med min kone og noen venner. Vi tok buss dit og skulle ta hurtigruta til Molde. Nede i kafeen på ferga satt det noen bussjåfører. Den ene tittet opp og sa:
- He du spronge hit? Da var det 30 år siden jeg flyttet fra Molde!

Tilbakeblikk

Min barndoms bydel er helt forandret i dag. Der jeg vokste opp står det et stort lønnetre i dag som det eneste minne fra hagen. Muren som er vest for treet sto mellom oss og Ødegård, men den var ikke så høy da. Den var lavere enn vår mur, og vi satt på den når vi ventet på bussen. Bydelen har etter min smak blitt fin, med Seilet og Molde Stadion. Eierne av disse byggene ble jeg kjent med gjennom idretten. Kjell Inge hadde en søster og far som var med i Olymp, og jeg husker lille Kjell Inge da han startet. Jeg husker også Bjørn Rune fra han var med i sine første terrengløp. Jeg er full av beundring for hva de to har gjort for byen.

Del