Med matrosdress hos fotografen

Av: Ingar Røstberg

Året var 1952, og vi tok 7 gull i OL. Heltene var Hjallis, Hallgeir Brenden, Arnfinn Bergmann, Simon Slåttvik og Stein Eriksen.

Nevnte personer hadde trikot, nikkers, strekkbukse og tilnærmet bølgesveis. Det siste med unntak av Hallgeir Brenden. Han hadde piggsveis. Men hva med meg som ikke hadde noe av dette i 1952. Egentlig så spilte akkurat det ingen rolle. Jeg var 4 år, og hadde ny, fin matrosdress med snor og fløyte i lomma – mener jeg å huske.

Altså var det ikke så rart at jeg var hos fotografen en vinterdag i 1952, transportert på en blå, hjemmelaget spark. Transportøren var min mor. Jeg var vinterkledd med skinnlue og en liten frakk. Frakken var sydd i seine kveldstimer, på et kjøkken i min barndomsby. Omsider så kom vi til ei rød brakke, yrkesbrakker ble de kalt, og det var ganske mange av dem på 1950-tallet. Jeg lærte faktisk å skille mellom røde vokaler og blå konsonanter i ei slik brakke. Jeg husker også at jeg sleit fælt med å skrive med fyllepenn, men det var vel noe seinere i livet – i 1956.

Tilbake til 1952

FOTOGRAF stod det på et skilt, dette kunne jeg lese i ettertid. Et skilt prega av tidens tann, stein og snøballer. Man tjente til livets opphold uten blinkende neonlys i 1952. For en 4 åring så kunne en fotograf assosieres med så mangt. Hvem visste om det ikke bak disse veggene kunne befinne seg en tannlege eller ei helsesøster? Jeg følte meg ikke trygg.

Mora mi hilste på mannen. Han hadde kvit skjorte, bukseseler og armsholdere. Altså relativt tillitsvekkende, så langt. Men fortsatt så gjaldt det å være på vakt. Kanskje var det den utstrakte bruken av superlativer som gjorde meg mistenksom. Stor og flink gutt var jo ikke begrep som ble brukt daglig. Jeg ble plassert på en kvit, sirkelformet pall. I ettertid så har faktisk denne pallen gitt meg visse assosiasjoner – da mens jeg på TV har sett medaljeutdeling i forbindelse med OL og VM, men da i nyere tid.

Mannen og mora mi hadde nå trukket seg tilbake. Her sto jeg altså, i 1952, mutters aleine på en sirkelformet, kvit ærespall, som egentlig enda ikke var oppfunnet. I et inferno av lys sto jeg der, med matrosdress og fløyte i lomma, mener jeg, og med vasskjemma hår og press i buksa. Fotografen hadde nå gått i dekning under et svart pledd. Ut fra nevnte pledd så kom det ei hånd som nå vifta vilt og infernalsk med en svart og rød trehane. Alle midler ble nå altså tatt i bruk for å forevige et symbol på en lykkelig og harmonisk barndom. Et symbol som skulle henge på div. vegger, i egen heim, hos et titalls tanter og onkler og hos besteforeldre – et fire år gammelt guttebarn med matrosdress og fløyte i lomma.

Det var først i voksen alder jeg kom til å tenke på denne seansen, og at jeg aldri har sett portrettet med matrosdress. Imidlertid – jeg har sett et bilde der jeg står på en kvit, sirkelformet pall iført knebukse, bluse og vest.

Livet er realiteter, drømmer og ønsker, men drømmer og ønsker blir ikke alltid realiteter. I en alder av 50 år så spurte jeg min far om hvor det ble av den matrosdressen jeg hadde da jeg var 4 år. Og svaret var – Du har aldri hatt noen matrosdress.

Ingar Røstberg

Ingar Røstberg er født i 1948 og bodde i Amtmann Lethsgate 29 de ni første årene. Der hadde han etter eget utsagn en fantastisk barndom, med nærhet til stadion, håndballbanen, Reknesbanen og området rundt Storlihytta. Familien flyttet inn i nytt hus i Solbakken 5 i 1957. Der var det stor byggevirksomhet på den tiden, og her fikk han mange nye kamerater. Moldeelva, Fjellbrua, Øverlandsvatnet, Tjønnan og Mølleråsen var oppvekstområde som ga mange flotte opplevelser. Byen Molde og MFK tok vare på oss og ga oss en fantastisk oppvekst, sier Ingar Røstberg. Ingar gikk lærerskolen i Halden og har arbeidet som lærer i Bø i Vesterålen siden 1975. Artikkelen ble trykt i Romsdals Budstikke 24.01.2009.

Del