Molde – min by på 1960-tallet

Av: Terje Pedersen

Byens sentrum er i ferd med å sluttføre gjenoppbyggingen etter krigens branner. Gatene er bredere og rettere. Rundt om i byen sysler moldenserne med sitt.

Rådhuset med stein fra Italia er i ferd med å reise seg bak store tregjerder. Gjennom små hull kunne man ane konturene av byens nye storstue. Moldepanoramaet teller fortsatt bare 87 topper. Byens sentrum starter ved Alexandra Hotell og slutter på Ranvikhjørnet.

På linoleumen danser stiletthelene og lakkskoene. Brylkrem og hårlakk over trange skjørt og svarte bukser. På grammofonene ruller Beatles, Rolling Stones, Elvis og Jim Rives kjøpt hos Molde Musikk i Romsdalsgata. I radioen lyder Radio Luxenburg, Rolf Kirkvaag og Ønskekonserten. På Gymnaset går gymnasiastene fra hele Romsdal. Kommende store menn og kvinner sitter bak skolepultene. Statsministere og forfattere. Bitten er ung og enda penere. På fysikkrommet oser røyken etter dagens mange forsøk. Behrentz, Amdam, Talsethagen og Melsæter pakker sine saker og går hjem. På Elvebakken er realskoleelevene. Tømmerbakk er sjefen på sløydsalen og høres over hele bygget. På loftet sitter jentene og syr. På Langmyra taler Livrud over høyttaleranlegget. På søndagsskolene går små søte gutter og jenter og får stjerner i boka – helt til de finner ut at det er frivillig og at seksdagers skole egentlig er nok.

Langs Moldeelva – rett over for Vi-Kan – kommer noen store pappesker i stor fart – bak kommer hele Moldes Idar Trønningsdal etter hvert til syne. Ringbussen kjører sine små sløyfer til Fuglset og Kviltorp. Øvre og nedre annenhver tur. Østre og Vestre Ring. Storstranden er sjåfør. MB Taxi går sine faste turer til Hjertøya. Svarte Merzedesdrosjer kakker som bare Merzedesbiler kunne gjøre. Inne i bilen lukter det drosje og taksameteret tikket mot kr 3. På fjorden går Glutra og Romsdal gjennom Hjertøysundet. Glutra med 25 biler og Romsdal med 33. Vognmann Hansen hadde sin hest og Astrid Gjendem kjørte lastebil. MS Bolsøy gikk utasunds. Hurtigruta var enorm stor – mye større enn i dag.

Hos leketøysbutikkene Brecke, Strande og Østevik lokkes det med flotte lakkerte Cadillacer hvor dørene og bagasjerom kan åpnes. Hjemme får de kjøre på fine gulvtepper og parkere i små garasjer. Mødre må gå omveier gjennom byen for at ikke poden skal sette seg på bakken og kreve ny bil i dag også.

Kaffistova, Torgstova, Strandkafeen, Gjestestova, Norrøna og andre kafeer syder av folk. Røyken er tykkere enn veggene. Praten går, latteren runger, kaffekopper klirrer og osen fra grytene strømmer inn gjennom luker i veggen. Norrøna har bordnummer formet som Egyptens pyramider. Torgstova hadde knipsekasse i gangen, svingdør og heis. Knipsekasse med 25-øringer. På benken ved Strandkafeen sitter Lyder Johnsen, Anton Hegdal og Einar Skorgenes. Fra benken kan de se fjellene, Hjertøya, torget med alle bodene, Taxi, Legona og Fiskevegn. For å få kjøpt et glass øl må man gå på Alexandra eller Hotell Nobel sin ølstue. Spiseplikt – karbonade med speilegg var billigste rett. Nobel hadde sikkert verdens beste speileggkokk. På Alexandra blir en bukket inn av rund liten uniformert mann ved navn Lund.

Folk bodde stort sett i Bjordalhus. Hus med to små leiligheter og to hybler etter Husbankens krav. Hybler med kaldt vann og do. På hybelen sitter unge kvinner og menn – som jobber på Trygdekassa eller på Høvding. Kioskene Aure og Aure. Lukten av sjokolade, tobakk og trykksverte. Smaken av Cola. Piper nede i glassdisken. Fine reklameplakater som viste hvor vakre og lykkelige røykerne var. Teddy og South State. Honningsvåg i Romsdalsgata og Sylte i Frænavegen. Melkesjokolade og Firkløver til 50 øre og ei krone. Kvikklunsj. Carmens automater. Trappekiosken og luken etasjen over med damen som sa drossshjene. Kolonialer var det i alle gater. Selvbetjening var i ferd med å bli innført.

17. mai-toget hadde start og mål ved Elvebakken skole. Den gang ungene gikk i rekke og sang sanger. Skikkelige sanger. Gnagsårene pga nye sko begynte å merkes allerede litt oppe i Parkvegen. Ca ved den Katolske kirke – i alle fall før Carolus. I det en passerte det nye flotte sykehuset ønsket en seg plaster og vennlig pleie, og ved mål at det kunne være lov å gå i 17. mai tog med gamle sko. Taleren snakket om kampen mellom sola og vinden. Bjørka var grønnere enn noen gang. Russeluene var rødere og blåere. Regnet varmere og lykken for grunnloven større.

Alle unge ugifte damer fra byen og omland jobbet på konfeksjonsfabrikkene. Det virket iallefall sånn da de stormet ut ved arbeidsdagens slutt. Superb, Herkules, Høvding og Solhjell var kjente navn. Byens vordende mødre og fine fruer. På Bolsønes hørtes sirenen ved pausens begynnelse og slutt. Bakeriene Outzen, Schistad og Kneippen. Alle med sine spesialiteter. Outzen sin loff og sine banankaker, Schistad sine boller med og uten rosiner og Kneippen sine kneippbrød. Avisene – Romsdals Budstikke og Romsdal Folkeblad. I Myrabakken og på Torget. Avisene med alle sine overganger – som en aldri fant igjen. Avisene bringes ut på ettermiddag – etter skolens slutt.

Alle bilforretninger var i sentrum. Bjarne Rødseth, Haukebø & Rødseth og Wiigmaskin de mest besøkte. Fra Ranvikhjørnet ruller det stadig ut nye flotte,blanke røde og blå Folkevogner. Stolte moldensere kjører den korte turen hjem, fyller bilen og rommet bak baksetet med barn og kjører tur til Skaret. Unge menn på hyblene kjøper brukte Folkevogner og prøver hvor fort de kan kjøre på Stripa – mellom Kviltorp og Årø. Menn på 40 år og damer begynner å ta førerkort. Damer som tidligere syklet eller kjørte moped. Alle må rygge rundt Bjørnson. Frøken Tofte skriver førerkort.

På Kviltorp camping sto det telt. Flotte telt. Spisse telt og hustelt. Ved siden sto små blanke biler og rundt et lite bord satt de lykkelige eierne. Luftmadrass, sovepose og primus. Fine små kofferter med bestikk og dekketøy. Hva mer kunne en ønske seg. Pent vær var det også. De som bodde i teltene på campen kom helst fra Trøndelag, Gudbrandsdalen eller Oslo.

Fornøyelser var Cirkus Arnardo, Tivoli med spåkone og store bamser, Moldedagene, Roseprinsessen og kino. Alle så Sound of Music på den nye kinoen og gråt en liten skvett. Evensen var kinosjef og turistsjef og hadde kanskje ennå tid til overs. Arnardo hadde større mage for hvert år og hadde jubileumsforestillinger rett som det var. Dvergene ble mindre og mindre. Før jul kakket julinissene på vinduet hos Pettersson og Røsok. De samme nissene hvert år. Like mye stas hver gang. Den gang var det lang tid mellom hver gang det var jul. Jazzfestivalen foregikk innendørs og fargede musikere var svartere, blankere og tykkere. Musikken var Jazz.

Mittet-is ved bussholdeplassen. Syltebrus i Vektergata. Lykken måtte være å jobbe der. Solo, Ananasbrus og Sitronbrus. På Soloflasken står det: Flasken bør vendes opp ned før bruk. Hull i bruskorken laget med spiker. Bruskorkene ble samlet og senere brukt til å kaste på stikka. Is til 17. mai. 50-øres bøtteis og kronesis. Halvliter og liter i kartong. Isbaren – de høye glassene med softis. Melkebaren med kuleis. 50 øre for ei kule og 75 øre for to.

På St. Carolus var nonnene, doktorene Brekke og Standal. På seksmannsrommene ligger pasientene med store øyelapper og sår hals. På det store sykehuset kom barna til verden bak en glassvegg og søsken som hadde lyst til å se de nyankomne måtte være minst 12 år og være hjemme med husmorvikar mens far var på jobb. På doktor Holm’s kontor i Solemdalgården kunne alle pasientene studere og studere bildet av Svanesjøen – hele dagen. Fra vinduene kan en se Solemdals møbelproduksjon og høre støyen fra moderne maskiner.

Kvernmo var politi. Han tok imot hittegods og sendte finnerlønn. Fra andre etasje i Brekkegården – over leketøysbutikken og ved siden av Amdam som hadde alt. På Stadion og Reknesbanen går alle barn på skøyter. Hele vinteren. Turene til og fra går alltid fort på sparkstøtting. Rattkjelke kjøres i alle bakker. Start ved Langmyra skole og stopp nede i krysset Vestnesvegen og Frænavegen. På bakketopper og svinger står det vakt og vinker når veien var klar.

Hjertøya er selve Paradiset. Utfluktsstedet for barn og voksne i sentrum som ennå ikke har fått bil. Spennende båttur over over fjorden. Benkene, livbeltene og den gode motorduren. Den strenge beskjeden om å sitte i ro. Fra Hjertøya kan vi se våre små hjem som en prikk. Somrene var varme. På Hjertøya er Trengereid med Solo, Ananasbrus og kjeks – fra kjøkkenvinduet på baksida av huset – i skyggen og hvor det likevel var kaldt.

I Mølleråsen hopper brødrene Leif og Fridtjof Ødegård og skomaker Holst bakken ned. På danseskolene venter de ennå på brødrene Nesbø. På Molde stadion spilles det tredjedivisjonsfotball. Avisenes redaktører stemte alltid Venstre eller Arbeiderpartiet.

Ja det var tider det. Siden kom Hatleliblokka, enda mer TV, datamaskiner og bobiler på Varden.

Artikkelen Molde – min by på 1960-tallet er skrevet av Terje Pedersen. Dette er en ny og utvidet versjon av en artikkel Romsdals Budstikke brakte 14.01.2009.

Del