Oppvekst i Molde på 1950-tallet

Av: Nils Tore Gjerde

På femtitallet var hjørnet mellom Parkveien og Sandveien et samlingspunkt for gutter og jenter i området. Ungene trakk oppover fra både Storgata og Vektergata. Her hoppet vi paradis, tau og spilte håndball, fotball og kanonball. Trafikken sjenerte oss ikke den gangen. Det var heller ikke et problem for trafikken at vi spente et badmintonnett fra gjerdet i Parkveien 22 til hekken på Nedre kirkegård. Nettet tok vi bare ned hvis det en sjelden gang kom en bil.

Jeg vokste opp i Parkveien 22, tidligere kalt Talsethuset, etter krigen. Opp gjennom årene har jeg mottatt en del opplysninger om huset som jeg herved bringer videre.

Byggeåret skal være 1916, og min bestefar Nils Eriksen Gjerde utførte en del forandringer på huset. Taket var annerledes, et såkalt valma tak, og inngangen var tidligere mot øst. Det var også en trapp på forsiden av huset, ei trapp som for lengst er fjerna. Jeg kan i alle fall ikke huske den. Det gamle gjerdet rundt eiendommen, eller i hvert fall deler av det, skal i følge min hjemmelsmann, Sverre Berg, stamme fra gamle Grand hotell, muligens laget av smed Ellingsen. Fra Anna Hegbom og Liv Gjendem har jeg mottatt opplysninger om at Gestapo hadde kontor i andre etasje under krigen. Gestapos herjinger i huset vet jeg lite om, men min bestemor Anna J. Gjerde, har fortalt om tortur, om folk som fikk trukket neglene ut. Så langt huset og dets historie. Under restaureringen av muren på forsiden av huset kom det for dagen en bekkekanal som var godt forseggjort. (Se Bysida i Romsdal Budstikke 12/11-97).

Av og til trakk vi ungene også nedover til kaiene for å fiske. Men fisken havnet heller sjelden på middagsbordet. Den var det katten som fikk. Fiskeutstyret var uhyre enkelt. Litt sen og en toøres angel kjøpt på Fiskevegn, samt ei lita trefjøl, holdt lenge som fiskesnøre. Fiskelykka prøvde vi også i vannene i Moldemarka med heller primitive bambusstenger og en såkalt kasteboks. Kasteboksen var ganske enkelt en blikkboks forsynt med håndtak, noen meter sen og en sluk til noen kroner. Fiskelykken var det nok så som så med, men artig var det lell!

Alt vi gjorde, var selvsagt ikke alle like begeistret for. Når det var krig , kunne det gå hardt for seg. Det hendte at noen ble bundet til et tre og ble stående der nokså lenge. Tulipanene i bedet til bygartneren i krysset mellom Sandveien og Parkvegen hadde ikke bestandig like lang levetid, takket være våre erterspretter.

En gang havnet vi også på Budstikkas forside. Saken var den at noen fant på at vi skulle arrangere skirenn i området. Nedre kirkegård lå fristende nær. Vi startet langt oppe, og løypa endte nede ved porten. Disse portstolpene skal forøvrig stamme fra porten i det gamle gjerdet rund trekirka som brant ned i april 1940. Akkurat da skirennet var godt i gang, kom kirkevergen Johan Skipnes, og han var naturlig nok ikke særlig blid. Saken havnet som sagt på Budstikkas førsteside, men det hører også med til historien at Pauline Fladset offentlig tok oss i forsvar. Så vidt jeg husker skrev hun om snille barn som ikke hadde så mange plasser å leke .

På kirkegården ble det ikke bare arrangert skirenn. Her samlet vi også kastanjenøtter som vi laget piper og forskjellige figurer av. Men nøttene fikk vi også omsetning for hos Pauline Fladset. Hva hun brukte dem til, ante vi ikke den gangen, men i ettertid har jeg fått vite at de ble ristet og fortært. I området mellom kirkegården og den Katolske kirke i Parkveien 23 lå det et friområde som av en eller annen grunn hadde fått navnet Lilleskogen. Her ble det bygd hytter, både i trærne og på marka. Mest status hadde nok hyttene høyt oppe. Her var vi mer for oss selv, og til enkelt hytter hørte det også en taustige. Fikk man ikke laget en slik en, spikret en ganske enkelt fjøler rett i treet, og atkomsten var sikret. Men hyttene kunne også bli røvet av andre, og derfor ble de som oftest ryddet for verdisaker hver kveld. Den fineste - og mest forseggjorte - hytta i strøket ble laget av Carl Robert Pihl og var bygd opp mot muren ved vaskeriet som lå i krysset mellom Myrabakken og Sandvegen. Husk at dette var midt i byen!

Av og til lekte vi som sagt krig, men også tjuv og politi, cowboy og indianer og dessuten sjørøvere. Leikeformen varierte ofte med filmene som ble vist på Kabarehuset og senere på Molde kino hvor vi hentet inspirasjon. Mest dramatisk ble det nok når vi skulle krige mot gutter fra andre deler av byen, og da kunne det gå hardt for seg. Våpnene var spyd, pil og bue og sverd samt skytevåpen som pistol og gevær. Med ammunisjonen var heldigvis ikke skarpere enn knallblad! Vi samlet oss med våpen rundt Parkveien 8. Svein Leganger (Lega) som bodde der, var blant de eldste og ble sett på som en naturlig anfører.

Mange av kamphandlingene foregikk i dette området, og bergene på oversiden av Parkveien bak yrkesbrakkene var et eldorado for oss unger. Øst for Legangerhuset lå også et stort vedlager som kommunen disponerte. Å snike seg inn der var spennende!

Molde kino var som sagt en stor inspirator. I en cowboy- eller Zorro-film ble pisken ofte brukt, blant annet til å fjerne farlige gjenstander fra bandittenes hender. Dette måtte vi også prøve, og vi la oss i hardtrening. Et annet kunststykke var å kunne tenne en fyrstikke ved å ripe den mot skohælen. Dette hadde vi sett på kino. Det gjaldt, i hvert fall av og til, å være tøff som toget !

Etter hvert som vi ble eldre, ble aksjonsradiusen utvidet. Vi syklet helt til Rivalbanen for å se fotballklubben Træff spille. Molde fotballklubb spilte på stadion. Vi oppdaget raskt at det var økonomi i å kjøpe medlemsskort. Da kom en gratis inn og hadde dessuten muligheten til å være med på MFK-bussen ved bortekamper, hvis det var plass.

Men også fjorden ble tatt i bruk. Taxi gikk jevnt og trutt hver sommer, og i vårsola kom kajakkene fram. Det hadde seg nemlig slik at i kirketårnet ble det bygd en del kajakker i regi av speideren. Noen speidergutter hadde begynt å bli lei og trøtt av speiderlivets gleder i skog og mark. En ny speiderleder, Truls Dahl fra Oslo, kom da på denne glupe ideen for å aktivisere guttene som da nok var kommet i 15-årsalderen. Så vidt jeg husker var disse med i Kajakklubben : Finn Frode Larsen, Bjørn Finnanger, Mathias Gjerstad, Jacob Kirkhorn pluss kanskje et par til som en ikke vet navnet på. Jeg deltok som assosiert medlem med en fabrikklaget kajakk som jeg fikk kjøpt brukt. Vi hadde mange fine turer på fjorden, og det gav den gang selvsagt status at en hadde sin egen farkost. Og da spilte det ikke så stor rolle om vi en sjelden gang kom våt hjem. I ha kolva!

I all hovedsak er dette stoffet hentet fra tre artikler på Bysida i Romsdals Budstikke 27/2, 11/3 og 25/3 2003. Opplysningene om Kajakklubben har ikke stått på trykk før.

Del