Rapport fra kulturlivet

Oppveksten i Molde på 1950-tallet.

Av: Nils Tore Gjerde

Badelivets gleder, når en først hadde lært å svømme, nøt en enten på Høstmannsberga, Kringstadbukta eller på Hjertøya. Men det hendte at en også oppsøkte det våte element på Årø og Retiro. Og jeg har også faktisk en gang i min tidlige barndom badet på Fuglset. Sjøen gikk da nesten helt opp til Fannestrandsveien. Veien til Høstmannsberga var kort hvis en ville ta en dukkert en varm ettermiddag, og der var det to avkledningshus, helt åpne i fronten, et for kvinner og et for menn. Dessuten lå det i mange år en flåte der som var et naturlig mål for de svømmedyktige. Her badet vi også i gymnastikktimene på realskolen under lærer Olav Tømmerbakks myndige oppsyn, og her ble også prøvene til svømmeknappen avlagt.

Men Hjertøya var i alle fall min favoritt. Hit dro vi tidlig på formiddagen og tok Taxi hjem seint på ettermiddagen, med unntak av de årene en disponerte egen farkost som for min del var en kajakk. Da var det naturlig at en padlet både fram og tilbake. Det hendte også at en kunne få låne en robåt, og da fant vi en holme mer for seg selv. Badinga foregikk for det meste ved stupebrettet og innover i Hjertøybukta mot flåta. På fine dager svømte vi av og til tvers over sundet til neste holme og tilbake etter en kort pause, en operasjon som i dag ville være livsfarlig på grunn av båttrafikken. Sletta mot det mislykkede bassenget på land var et yndet treningsfelt for fotballgutta. Her ble det arrangert mange fotballkamper, med en dukkert i pausa.

Siden oppholdet på øya varte lenge, hadde vi bestandig med oss niste og saft. Og det var i en slik koselig matpause at Finn Frode Larsen, nå bosatt i Monaco, kom med visdomsordene: Vi har det godt vi late!

Det hører også med til badehistorien at noen også benyttet kulpene i Moldeelva, men der var jeg bare en gang, så vidt jeg kan huske.

Vi måtte helst lære å svømme først. Og det var ikke bestandig så enkelt. Skolens svømmeundervisning var heller overfladisk, den besto mest i tørrsvømming i gymnastikksalen. Derfor var det marked for svømmelærer Halvorsens kurs. Der gikk jeg minst to ganger, uten å nå det ønskede resultat. Undervisningen foregikk for det meste i gymnastikksalen på Elvebakken skole med den berømmelig tørrsvømmingen på golvet. Vi fikk også noen turer til Hjertøya, hvor vi skulle prøve å svømme ikledd en salgs bøye som skulle holde oss flytende.

Den sommeren jeg fylte 14 år tok jeg saken i egne hender. Jeg ville, og skulle, lære å svømme! I all hemmelighet syklet jeg til Strande, hvor min bestefar hadde ei hytte. Ved naustet nedenfor hytta gikk jeg så langt ut i sjøen jeg bare kunne og forsøkte å svømme inn mot land. Øving gjør mester, og sakte, men sikkert ervervet jeg meg svømmekunsten på egen hånd uten at en sjel ante noe som helst. Mitt eget svømmekurs avsluttet jeg på Høstmarksberga hvor jeg en dag plutselig fant på å svømme mot flåta og greide det. Eksamen var bestått! En dag jeg var ivrig i gang med å svømme mot flåta, kom min far på besøk. Jeg tror han var noe engstelig for hva jeg drev på med. Når det gjaldt svømming, var han av den mer forsiktige typen. Da han fikk seg meg på veg mot flåta, prøvde han å vinke meg mot land, men jeg lot som ikke kjente ham. Og jeg kom ikke på land før han var gått. Det var jo flaut å bli passet på av foreldrene i den alderen.

Når det gjelder fysisk aktivitet forøvrig, benyttet vi Moldemarka flittig, sommer som vinter. Søndagsturer var helt vanlig, enten i lag med foreldre eller kamerater. Målene var som oftest Skihytta og Varden, men det hendte også at vi gikk andre vegen mot Øverlandsvatnet og kanskje helt mot Tusten til fots eller på ski. Om ettermiddagen rakk en ofte også en skitur i Grua før tussmørket senket seg. Den gangen, på 1950-tallet, var det også en slalåmbakke øst for Storlihytta. Men her er nå alle spor borte, og området er helt gjenvokst av småskog. Restene etter den gamle hoppbakken ved Skihytta, var også synlig den gangen.

Løpebanen på gamle Molde stadion, nå Molde Idrettspark, ble også benyttet til fysisk fostring, og en gang i uka var det friidrettstrening i gymsalen på Molde videregående skole. Når det gjelder stadion, må vi nevne Mikael Fosseide som bodde i nærheten. Han passet på både seint og tidlig, spesielt ville han forhindre at noen benyttet grasbanen. Det var Mikael som introduserte ferdighetsmerket i fotball i Molde, bronse-, sølv- og gullballen, og arrangerte prøvene. Mikael var ikke bare engasjert i MFK, men var også aktivt med i bryteklubben.

Dette får være nok om idretts- og friluftslivet. Men vi var jo ikke ute bestandig. Molde bibliotek ble ofte besøkt, og mange av oss lånte bøker der eller på skolebiblioteket i kjelleren på Elvebakken skole. Dessuten hadde Molde bibliotek også den gang et ganske variert utvalg av dagsaviser. Vi leste også mange tegneserier, og byttet hefter med hverandre. Jukan, Vill vest og Texas er titler en aldri glemmer. Og etter hvert som leseferdigheten ble bedre, gikk vi løs på Detektivmagasinet og dets mysterier som ble løst av Knut Gribb og hans drabanter, Harald Brede og Finn Jerven. Og senere ble guttedetektiven Rotta introdusert i samme magasin. Bladet gikk inn i 1966, men Knut Gribb fortsatt i en bokserie som forhåpentligvis enda ikke er helt avsluttet. Neste år, i 2008, fyller helten 100 år!

Innefor hjemmets lune vegger spilte vi også kort på styggeværsdager. Men dette var ikke populært i alle hjem den gang. Jeg vil ikke ha kortspill i mitt hus! kunne høres mer en enn gang. Så kortspill måtte for husfredens skyld foregå hvor takhøyden var rimelig stor, for eksempel hadde kortspillerne et fristed i familien Finnangers leilighet. De bodde tvers over gata i Sandveien, og vi fikk til og med lov til å spille i stua, ikke bare på gutterommet til Bjørn. Vi spilte sjelden om penger, ofte spilte vi kanasta eller bridge. Monopol spilte vi til og med ute, og vi tok en pause når en ble lei. Ellers var det ikke uvanlig at spesielt guttene kastet på stikka . Innsatsen var til å begynne med fem øre, men den økte etter hvert. Det kunne lønne seg å legge seg i hardtrening!

Norsk Rikskringkasting var det som jeg først og fremst forbinder med innelivet. Som små hørte vi på barnetimen i radioen, og lørdagsbarnetimen var lenge ukas høydepunkt. Ønskekonserten var også i mange år et fast holdepunkt i vårt liv og senere avløst av musikkprogrammene på radio Luxembourg. Og som politisk interessert, også den gangen, hørte jeg ukentlig på utenrikskronikken. Enda husker jeg Albert Henrik Mohns karakteristiske stemme. Men radioteaterets kriminalhørespill var alles favoritter. Serier som God aften mitt navn er Cox og Dickie Dick Dickens klisteret oss helt inn i radioapparatet. Tausheten var absolutt og selvpålagt, og mor var jaget inn på kjøkkenet. Og ute var det folketomt, både i gatene og på kafeer. Men det ble også skrevet norske serier, ofte som såkalte stafetter der flere forfattere deltok. En av dem hadde tittelen Piken med linhåret som på folkemunne nok fikk tillagt en konsonant! Og så må en ikke glemme alle timene vi satt og gjorde lekser, hverdag som helg. Og det hendte faktisk ofte at en ikke fikk gå ut før disse var skikkelig gjort, og endatil kontrollert.

Revehallen, også kalt Siver fox hall, var et kjent tilholdssted for kulturlivet. Revyer, kabareter, konserter og dans ble avholdt her, og senere også rockekonserter. Her var også Helge Ingstad på besøk og viste film om eskimoene på Grønland, mens Per Høst viste film om indianerne i Sør-Amerika på Gjestestova. Revehallen var en flerbrukshall i ordets rette forstand. Bryteklubben hadde trening her i tillegg til at klubben også tidvis brukte brakkene på nedenfor gamle stadion. En gang da vi gikk på folkeskolen, jeg tror vi var kommet helt til 5. klasse, ble det arrangert en misjonsutstilling på Utstillingshallen som den også ble kalt. Denne måtte vi besøke flittig, i skoletida, og besøkene resulterte i et gruppearbeid. En sjelden arbeidsform i de tider.

Vi gikk ofte på kino på Kabarehuset, som den gang var privat drevet av familien Aarønes og holdt til i ei brakke ved siden av Moldenæs. Interessen var stor, og en kunne risikere å måtte stå i kø, helt ut til apoteket som i dag huser MOBO. Filmavisa med sine forskjellige revyer var for oss 50-tallets dagsrevy og kostet i sin tid bare 50 øre. Men den ble vist på kinoen, og det fantes barn som heller ikke fikk se Filmavisa. For det første var dette film, og for det andre ble den vist på en kino! Hva som for noen var verst, var ikke godt å si. Aldersgrensen for voksenfilm var da 16 år, og da en kom i 14-15-årsalderen forsøkte en av og til å komme seg inn på dristige og spennende filmer likevel. Ikke alle vaktene var like strenge. Men vi som gikk, eller hadde gått, i samme klasse som Jan Sverre Aarønes (Janus) hadde en fordel. Det hendte at vi ble tatt inn, mot betaling, under reklamen og måtte stå langs veggen hvis det var fullt. Jeg tror ikke at jeg røper en stor hemmelighet når jeg skriver dette.

Jeg kommer heller ikke utenom Bedehuset i Fannestrandsveien hvor Molde indremisjon holdt søndagsskole hver søndag formiddag, antakelig klokka 10. Oppmøtet her var lenge obligatorisk. Vi hadde søndagsskolekort og fikk pålimt stjerne når vi kom tidsnok, men kom du for seint, måtte du nøye deg med et stempel. Lærerne formidlet fortellinger fra Bibelen, og flanellografen illustrerte handlingen. Søndagsskoleelevene ble oppdelt i grupper, gutter for seg og jenter for seg som var vanlig den gangen. Her ble det også arrangert juletrefest med gang rundt juletreet, og appelsiner ble delt ut, garantert ikke av julenissen. Jeg tror han var fraværende på bedehuset. Lærere på søndagsskolen var blant annet Edvard Ranvik, kjøpmannen med butikk i nærheten og mannen som startet Molde bakeri, ekteparet Gerd og Jens Hartvig Pettersson og Leif Sættem.

Også på bedehuset ble det vist film. Jeg kan huske at jeg en gang dukket opp uten penger. Inngangsbilletten kostet så vidt jeg husker 50 øre, og det ble vist en film om samenes liv på Finmarksvidda. Etter all sannsynlighet var det Finmarksforeningen eller Samemisjonen som stod som arrangør, og til deres kredit kan det nevnes at jeg slapp å betale. Men jeg husker at jeg var ille berørt over at jeg ikke skjønte at filmframvisningen kostet penger. Jeg ville ikke si hva jeg hette, og kom alle andre steder fra enn Parkvegen 22. Jeg vil heller ikke stikke under en stol at det hendte at jeg noen ganger la turen til helt andre steder enn bedehuset, hvis sola skinte og det var fint vær. Da var det kanskje artigere å ta en tur i byen og kikke i butikkene eller gå helt ut til kinoen for å se på kinoplakatene. Det hendte imidlertid også at vi gikk på søndagsskolen på Frelsesarmeen som lå nærmere. Den holdt til i brakka bak Løddings møbelforretning.

Dagens søndagsskole på bedehuset foregår om ettermiddagen 2. hver søndag, og flanellografen er faktisk fortsatt i bruk. Søndagskoleelevene er inndelt i grupper: agentklubben er for barn fra 2. klasse, vip-klubben fra 5. og for de minste (0 til 4 år) er det den sanggruppe som kalles mini-midi. Den er nok atskillig mer aktivitetsorientert enn i mine dager: i tillegg til andakt har man biljard, pilkast, dansematte og radiostyrte biler, og det blir arrangert både turer og fisketurer. Søndagsskolekortet finnes fortsatt, men ungene får klistremerker i stedet for stjerner.

Jeg kan ikke forlate bedehuset før jeg har fortalt om bestemors basar. Min bestemor Anna J. Gjerde var i flere tiår formann i Den ytre sjømannsmisjonen. Og julepakkene til sjøfolka ble levert hos henne i Parkvegen 22. På seinvinteren var det tid for årets basar. Den varte ei heil uke! Da var det godt gammeldags åresalg, tombola og kafé. Og mer enn en kveld ble det vist film fra den store verden. Dette var obligatorisk for barna i slekta, alle måtte støtte opp om basaren til bestemor. Vi fikk penger til lodd i heimen, og det hendte, helst på slutten av uka, at selveste Anna J. utstyrte oss med noen kroner til kveldenes basar. Personlig benyttet jeg etter hvert alle pengene på kafeen. Grunnen var den at det var så som så med vinnerlykken, jeg tror jeg en eneste gang vant ei potteplante. Det var ikke så stor stas, så basarpengene gikk til lefse og brus. Jeg ville ha valuta for pengene! På kafeen var jeg sikker på at jeg fikk noe igjen.

Kilder:

• Per Fosseide
• Yvonne Farstad (søndagsskolen)
• Dagfinn Gjerde (søndagsskolen)

Del