700.jpg
Minner fra Symra barnehjem

Symra barnehjem

Liv Turid Røvik var gjest i NRKs platebibliotek søndag 9. april 1989. I ettertid har mange snakket om dette programmet som plateprateren høstet mye ros for. Programmet ble ikke sendt i reprise, men her kan du selv lese Liv Turids manus. Vi har føyd til noen opplysninger om musikkinnslagene.

Liv Turid Røvik, gjest i Platebiblioteket NRK søndag 9. april 1989

(Musikk: Petite fleur, komponert av Sidney Bechet, 1952)

Jeg synes det passet godt å starte med Petite fleur – liten blomst - for i denne timen har jeg tenkt å spille plater fra 50-åra, musikkminner knyttet til min oppvekst på Symra Barnehjem i Molde, og Symra er som kjent et blomsternavn. Jeg tror forestillingene om hva et barnehjem er, er like mange som menneskene er forskjellige. Jeg tror ikke det finnes to helt like barnehjem, like lite som det finnes to identiske kjernefamilier.

Hva var Symra Barnehjem?
Det var en arbeidsplass for kvinner som var opptatt av og interessert i barnepleie og barnevern. Det var også et utdanningssted i barnepleie og barnevern for unge kvinner. Det var et permanent hjem for mange av oss små, og det var et midlertidig hjem for en del andre. Mine musikkminner fra barndommen er både mangfoldige og varierte, og det er av den enkle grunn at ønskekonserten var den fremste musikkformidler på den tida. Det var ukas høydepunkt. Da satt vi rundt radioen, barn og voksne. En vakker gjenganger fra den tida var.

(Musikk: Intermesso fra Cavaleria Rusticana, av den italienske komponisten Pietro Mascagni, 1863-1945)

For folk som ikke har noe særlig kjennskap til et barnehjems indre liv, kan begrep som bestyrerinne, assistent og tante fortone seg vel fremmed og kaldt, men for oss som vokste opp i dette systemet var disse begrepene helt selvfølgelige og naturlige. Bestyrerinna vår het søster Ingeborg, og hun het ikke noe annet. Alle i Molde i 50-åra visste hvem søster Ingeborg var. Hun vokste opp i Ålesund og hadde i rikelig monn fått sunnmøringens gode egenskaper og kvaliteter. Foruten å være hovedansvarlig for 30 barn med forskjellig bakgrunn, alder, kjønn og evner, var hun også utdanningsleder for 18 ulike typer ungdommer årlig. Hun var arbeidsgiver for skiftende personer og sleit med usikker økonomi. Hun greide også å drive fram en ombygging av det gamle barnehjemmet og å få bygd et spebarnshjem. Dette var byggeprosjekter som neppe hadde sett dagens lys i det nåværende Norge. Men hun hadde rikelig tid til oss barna også, alltid noe å fortelle, lese, spille. Alltid noe å gi. Kanskje det viktigste hun lærte oss var å lytte. Vi satt musestille og lyttet til den fantastiske plystringa i en av hennes favorittplater.

(Musikk: I en klosterhage, komponert av briten Albert Ketelbey, 1875-1959)

Tante Svanhild het assistenten vår. Hun var også sunnmøring og vokste opp på Leinøya ytterst i havgapet som en av de yngste i en søskenflokk på 8. Tante Svanhild gikk barnepleien på Symra og der ble hun i 13 år. Hun hadde et utprega sunt folkevett og en sjelden praktisk sans. Hver dag startet med henne og sluttet med henne. Hun passa på at vi kom opp om morgenen, at vi vaska og stelte oss og at klærne var reine og hele. Hun la all sin ære i at vi så ut som skikkelige folk. Tante Svanhild hadde også en fin humor og en god porsjon selvironi. Til tross for sin unge aldre den gang var hun ei riktig god gammeldags «hønemor». Tante Svanhild likte spesielt godt.

(Musikk: Den store hvite flokk, skrevet av den danske biskop og salmedikter Hans Adolph Brorson, 1694–1764)

Barnas store favoritt framfor noen var Alf Prøysen. Ingen greide som han å sette ord på våre tanker, drømmer, savn og gleder. Men han tolket ikke bare barns lengsler. Han stimulerte også til fantasi og ordspill. Bare tenk på «Tordivelen og flua» som skulle gifte seg. Ordlek som «Piri mitt mitt parian» fikk tunga til å gå helt i surr, for ikke å snakke om at «bryllupet sto på en hestelort», og det ga oss en egen gledesfryd å synge. Av alle hans viser vi sang vil jeg velge (Musikk: Mannen som skulle til by´n å kjøpe gryn) for i den fordelte vi sangoppgavene slik at den ble på en måte et slags sangens lagspill.

Ett av de mange yrkene som unge kvinner søkte seg til i 50-åra var barnepleien. Utdannelsen var kort og fremtidsretta for å si det slik. På Symra hadde vi 6mdr. barnepleie pluss 9 uker på fødeavdelinga etterpå. 9 ungjenter fra hele landet kom i lære hos oss hvert halvår. Det ble et utrolig stimulerende miljø dette at vi fikk såpass mange og forskjellige typer inn i barnehjemmsmiljøet. Unge som vi alle var, knyttet vi fort nære kontakter som ved avskjedstimen alltid var såre og tunge. Men det var ikke bare vi på barnehjemmet som knyttet forbindelser. Byens unge herremenn hadde ekstra godt øye til Symra i disse årene. Mang en forelskelse blomstret, for så slokne, andre varte livet ut. Jeg tror tante Anniken får stå som et symbol for alle disse fine ungjentene, nyforlova som hun var tok hun meg godt opp på fanget sitt og til en altfor velbrukt 78-plate vugga vi i takt med datidens store slager.

(Musikk: Vaya con Dios)

I spisesalen hadde vi en stor radio som vi hadde fått fra Radiogavefondet. Den var festa høyt opp på veggen slik at den ikke kunne nås av hvem som helst. Samlingene foran den radioen ble som rene andaktsstunder der vi satt og venta på hver våre musikalske godbiter. Smaken for forskjellige musikktyper, og variasjoner ble på den måten stimulert selv om jeg ikke forsto det den gang. Den dag i dag kan jeg ennå føle den stille gode stemninga som jeg fikk inni meg ved å høre.

(Musikk: Mendelsons På sangens vinger)

Det var mye sang i 50-åra. Både voksne og barn deltok og jeg minnes godt sangerstevnene som fant sted hver vår og hvor kor fra hele fylket møttes og hele helger forløp med sangkorunderholdning. Også vi på Symra lagde vårt eget kor en dag. På sydsida av barnehjemmet hadde vi ei stor trapp som vendte ned mot hagen og der stilte vi oss opp. De minste foran. Så jentene og guttene bakerst. Jeg tror vi var en 20 stykker og hver sang , enhver med sitt «nebb» og så høyt vi kunne. Det måtte lyde forunderlig. For en opplevelse. Otto, en av de eldre guttene var dirigent og det vi sang var (Musikk: David Crocett av Arne Bendiksen). Kulturstimulansene var mangfoldige på Symra. Vi hadde mange bøker og tegneserier, landets største aviser fikk vi daglig foruten lokalavisene. I forhold til mange vanlige hjem hadde vi en flora av stimuli. Vi hadde også et piano som vi fikk lære å spille på. Jeg likte å spille, men jeg hadde ikke tid til å øve, da ville jeg heller sparke fotball. Jeg ble ingen pianospiller, men en ganske bra fotballspiller. Derimot ble Aslaug flink til å spille og det stakk meg litt i hjertet da hun etter mange øvelsestimer en vinterkveld kunne trylle frem (Musikk: Aftenklokker / Evening chimes eller Abendlauten, komponert av A. F. Marzian) på de sorte og hvite tangentene for oss andre.

Det var jazz i Molde før jazzfestivalens inntog. Jeg husker en gang jeg kom syklende ned på Utstillingsplassen på Røysan. I «Revehallen», hadde jazzklubben konsert. Jeg snek meg inn i den mørke salen. Oppe på podiet spilte guttene i kjent storbandstil. Dette var min første jazzkonsert, og jeg husker spesielt en melodi som hadde slike suggererende toner at jeg bestemte meg for at denne melodien skulle jeg aldri glemme. Noen år senere hørte jeg den igjen.

(Musikk: Billy Strayhorns - Take the 'A' Train, som ble en av signaturmelodiene til Duke Ellington's band)

Utferdstrang og reiselyst hadde jeg i rikelig monn. Spesielt misunte jeg ungguttene som kunne reise til sjøs allerede etter framhaldsskolen. Flere av våre gutter reiste og de sendte brev hjem fra fra fremmede steder full av sjømannssjargong. Noen ganger fikk vi kort og da var gjerne bildemotivet fra en markedsplass hvor en slange bukta seg rundt en selgers kropp. Et ufattelig syn for oss. Som et plaster på såret hendte det at jeg lukket øynene, plassere meg selv på akterdekket, lot den friske sjøbrisen ruske i meg og sammen med den tyske Lolita synge at havet er ditt hjem og stjernene dine venner.

(Musikk: Seemann, sunget av den tyske sangerinnen Lolita som egentlig het Ditta Einzinger f. 1931)

Denne morgenstund har jeg ønsket å ta frem sider ved institusjonensmiljøet som ikke kommer fram i beretninger og rapporter. Spesielt vil jeg framheve de modige kvinner som påtok seg den umulige oppgave det egentlig var å forvalte og utvikle menneskeresurser, - verdier som aldri kan bli målbare på noen børs. Kvinner som ga oss det beste av seg selv og sin tid. Jeg vil avslutte med å spille min kjæreste vise fra barndommen og jeg vil at moralen i visa skal bli stående som en konklusjon på min barndoms Symra.

(Musikk: Teddybjørnen av Alf Prøysen)

Del

Arkiv: artikler

Kvalfangst

Berit Drejer, Bjørn Ringstad, Per Arnt Harnes, Ole Mindor Myklebust og Ottar Befring forteller.

Les mer.

Det spøker i Molde og Romsdal

Hvem er det som går igjen i Superbgården hvor Molde bymuseums fortellerkvelder blir arrangert? Hvorfor ble læreren livredd og sendte elevene hjem fra skolen? Hva skjedde da mørebiskopen drev åndeutjaging i Molde?

Les mer.

Husker du sjauerne på kaia?

Nå kan du se bilder av dem i en unik fotoutstilling Molde bymuseum har laget i butikkvinduene i Amtmann Krohgs gate 3. Bildene viser byens fargerike sjauere og transportarbeidere i arbeid. Utstillingen gir et lite blikk tilbake på livet på kaia rundt 1950. Utstillingen På kaia er åpen døgnet rundt, er gratis og blir stående ut januar.

Les mer.

Første nordmann på Nordpolen?

Moldes ukjente polfarer Trygve Berge viser film og forteller fra Nordpolen, Nordvestpassasjen, Svalbard og jorda rundt med Saga Siglar.

Les mer.