Minner fra Symra barnehjem

Symra – viktig også for barn utenfor barnehjemmet

For mange barn i Molde betydde Symra barnehjem mye fordi venner i klassen bodde der. Det medførte at man var der mye både i leik, på fotballbanen og inne når det var naturlig. Et par av disse episodene husker jeg spesielt godt.

Av Harald Hammerø

KLATRE HØYEST

Den ene var en tur som Turid Røvik, Sigfred Siffen Holseter og jeg hadde opp til Varden og videre opp til telemasta på toppen bak gamle Varden. Det var vanlig å ta seg en tur opp til Varden den gangen. Noen ganger for å trimme og andre ganger mer av sosial natur. Denne gangen var det oss tre og vi endte opp til masta som på det tidspunktet var rimelig ny. Den var høy og usikret for klatring. Det ar ikke slik som i dag hvor slike ting er umulig, eller i alle fall vanskelig uten å forsere hinder. Vi ble stående å se på vidunderet og vurderte hvor høy den kunne være og i den diskusjonen kom det opp om vi skulle forsøke å klatre opp trinnene.

Det endte med at Siffen skulle gå først. Om Siffen eller jeg kom høyest husker jeg ikke, men det som var sikkert var at Turid klatret helt til topps uten å se seg tilbake. På toppen var hun så rolig at hun holdt seg i ei hand og lente seg ut og vinket til oss litt molefonkne karene på bakken. Jøss dette var noe til berte, det tok henne ikke store anstrengelsen å slå oss gutta i manndomsprøver. Vi skrøt rikelig av henne på turen ned og det hele ble behørig kringkastet på skolen og ellers. Vi var stolte av Turid.

GÅ OPP IGJEN SJUENDE

Den andre episoden hendte rett før skolestart. Siffen og jeg ble styggelig klar over at vi endte opp i åttende klasse praktisk med de karakterene vi presterte på eksamen i sjuende klasse på Lørva og det nærmet det seg skolestart. Vi var en god del sammen i denne perioden så det ble et samtaleemne rett som det var. En dag i det vi satt på gresset utenfor Symra og snakket om vår nære framtid følte vi begge at noe måtte gjøres. Vi ble enige om å snakke med bestyrerinnen søster Ingeborg som ordnet det meste for ungene på barnehjemmet. Hun var deres mor i hverdagen, hvorfor kunne hun ikke være det for meg også i og med at Siffen og jeg lurte på hva vi skulle gjøre.

Som tenkt så gjort. Vi endte opp med en samtale meg søster Ingeborg som hørte på vår frustrasjon. Hun konkluderte raskt med at det var to muligheter. Den ene var å innfinne seg med vår skjebne og gå åttende. Det ville sikkert bli bra. Vi var ikke de første som hadde kommet seg inn i gode jobber etter dette året. Den andre var at vi kunne gå opp igjen sjuende. O ho-i, det hadde vi ikke tenkt på, var det mulig? Vi kjente jo en god del av guttene som gikk i sjette, men det ville jo bli litt flaut å gå opp igjen på Lørva. Men vi kjente jo også flere i den kommende sjuende på Langmyra. Det var han Anders, han Inge og han Ola, ja og han Kåre, Bertil og Geir, det var mange.

Søster Ingeborg lurte på om det kunne være et alternativ og vi mente det kunne gå selv om det var langt opp på Langmyra. Hun tok telefonen, ringte til rektor Gregar Livrud ute i Parkveien / Glomstuveien. Vi fikk beskjed om å ta oss en tur utover med en gang.

På trappa hos Livrud ble det bestemt at vi skulle gå opp igjen sjuende på Langmyra, han forsto det var noe vi ville, så han ordnet plass for oss der og da på trappa. Han trodde sikkert at vi begge kom fra Symra så for ham var formalitetene i orden, ingen flere bekreftelser var nødvendig fra foresatte. Ingeborg hadde ringt så det var det. Vi var storlig fornøyde og gikk hjem hver til vårt.

Jeg hadde ikke klarert noe hjemme, men gikk frimodig til verks og fortalte at Siffen og jeg skulle gå opp igjen sjuende på Langmyra med søster Ingeborg og rektor Livruds velsignelse. Både mor og far så noe betuttet ut og lurte på hva dette var for påfunn. De godtok rimelig raskt hva vi hadde gjort, men det som forundret meg var fars svar.

Hva tror du ho bestemor sier da? Bestemor, tenkte jeg, hva har hun med dette å gjøre. Det var da jeg ble klar over at vår familie var en matriarkalsk og ikke en patriarkalsk styrt familie. Dette ville jeg snakke med bestemor om, så det gikk nok bra mente jeg.

En tur inn på Grand, en god klem og en forklaring så sa bestemor, det var en god og modig avgjørelse Harald. God kunne jeg bekrefte, men om den var så modig tenkte jeg ikke på.

Både Siffen og jeg kom ut fra Langmyra med gode karakterer og fortsatte på Realskolen sammen med Anders, Inge, og flere fra Langmyraklassene. Også der fikk vi begge gode karakterer som gjorde oss i stand til å kunne velge fornuftige yrker senere.

GATENAVN ETTER HVERDAGSHELTER

Jeg vil med det samme si at jeg syns Turids forslag, som hun lanserte i NRK, om å kalle opp gater etter Ingeborg og Svanhild er en anerkjennelse av hvordan disse i hverdagen utførte et fantastisk arbeide som flere generasjoner moldensere kan bevitne. De var ikke av de kondisjonerte, diktere eller andre notabiliteter som har fått gater oppkalt etter seg, men hverdagsmennesker som har satt positive spor som knapt noen vet å verdsette nok.

Del